Hun elsker trenerjobben
Katelyn Garbin vet hva hun vil: få det beste ut av utøverne.
Hovedtrener Katelyn Garbin finpusser formen til elevene i rytmisk gymnastikk (RG) foran avreise til Special Olympics i Abu Dhabi. De har Downs syndrom.
Det har hun selv også.
Jeg elsker å vaere trener. Hovedtrener.
Katelyn Garbin er bestemt. Nå ber hun én av jentene om å skynde seg å fikse hestehalen. For som 25-åringen sier:
– Det er viktig å vaere klar når det er trening.
I en av hallene i Baerum Idrettspark er det finpussing i rytmisk gymnastikk (RG) foran avreise til Special Olympics i Abu Dhabi (se faktaramme) førstkommende fredag.
28 utøvere fra syv idretter skal reise til verdens største idrettsarrangement for mennesker med utviklingshemning. Garbin har selv Downs syndrom, i likhet med de tre hun instruerer.
Hun vil at de skal uttrykke seg gjennom redskapene ringer, køller, tau, ball og vimpler, og det foregår til musikk som passer til programmene.
Siden Norge bare har en kvote på to i denne idretten, er Emilie Søiland og Maren Iversen plukket ut. Den tredje, Fride Farestad Spakrud, må bli hjemme. Men hun øver like ivrig og bidrar til at alle støtter og hjelper hverandre til å bli så gode som mulig.
Trioen i de fargeglade draktene med paljetter får beskjed om å strekke taerne og vaere fokusert.
Fullt trøkk fra start
«Ti runder med jogging og så tøyeøvelser.»
Alle er så myke som smør, snart klar til oppvisning én og én på teppet.
«Klar – kjør musikk» roper hovedtreneren til sin mor, Brenda Garbin, som passer på CD-spilleren.
Hun er assistenten, men mer og mer tilbaketrukket i denne sammenhengen.
Mor, som er daglig leder i Stabekk Turnforening, vet at datteren er mer enn god nok til å kjøre dette showet.
Frykten var ubegrunnet
Da mamma fikk sitt tredje barn på Baerum sykehus 1993, en attpåklatt, fikk hun en stor overraskelse.
– Vi så det på sykehuset etter at hun var født, at hun hadde Downs. Jeg visste det da jeg gikk gravid at det var et eller annet, sier Brenda Garbin. ta.Det eneste som plaget henne, var at hun var redd for at den yngste datteren aldri skulle få noen venner. Så feil skulle hun
For vesle Katelyn var sterk, scoret høyt på tester og utviklet seg til å bli veldig sosial. To eldre søsken tok virkelig vare på minsten og laerte henne opp, bestemor sang for henne og pratet mye til en nysgjerrig unge.
– Tre år gammel poppet plutselig setningene ut. Det var som om hun hadde alt inni seg, forteller Brenda Garbin, opprinnelig fra Boston.
Ville utforske
I Asker ishall, der broren Shawn trente ishockey, forsvant plutselig den seks år gamle lillesøsteren.
– Jeg likte ikke lyden, sier Katelyn Garbin i dag.
Mor begynte å lete etter veslejenta og fant henne i hallen ved siden av, der det var RG-trening med musikk og glade barn. Hun ble tatt imot med åpne armer.
Det skulle bli starten på et 16 år langt eventyr, der Garbin hele tiden trente sammen med funksjonsfriske.
Hun var så absolutt en av dem og som moren sier:
– Jeg så fra hun begynte hvordan det hjalp henne med balanse, styrke, hukommelse og utholdenhet. Katelyn fikk mestringsfølelse. Hun var den eneste i hele Norge som hadde Downs og drev med rytmisk gymnastikk.
I 2012, etter en fangst på 41 gull, var det slutt.
– Det var så mye press, forteller hovedtreneren, som valgte å dra et år på folkehøyskole.
Fra utøver til hovedtrener
Katlyn ville vaere i miløet, tok Trener 1-kurs, besto og gikk veien via hjelpetrener til å ha hovedansvaret.
– Når det er konkurranse, er det også viktig å ha det gøy på teppet, minner hun elevene om.
Trener Nedelina Nedelcheva har et parti av unge RG-gymnaster som øver litt lenger bort. De to samarbeider.
– Jeg laerer av Katelyn hver dag. Hun er leder for en flott gjeng av tenåringer. De
I dagens samfunn er det kun vinnerne som får anerkjennelse. De som blir nummer to, er tapere.
” Pep Guardiola, Man City-manager
kan ikke lyve og de stresser aldri. De tar ting skritt for skritt. Laerer vi andre å gjøre dette, blir det lettere i livet.
Nedelcheva husker at Katelyn i Asker alltid var motivert og visste hva hun ville.
– Og hun ga aldri opp. Det er det viktigste for en utøver.
Må ha noen alvorsord
Nå sitter treneren på en kasse, og studerer utførelsen til hver enkelt på teppet.
– Du må laere å slappe av, sier hun til en av jentene.
I neste omgang henvender hun seg til en av de andre:
– Du må vaere mer elegant. Og så skal du ikke se på hva de andre gjør, men konsentrere deg om deg selv. Hør hva jeg sier!
Hovedtreneren har vinket jentene til seg. Det er tid for å snakke om forskjellige ting.
– Fride – hvordan har du det? Føler du deg trist fordi du ikke skal vaere med?
Fride Farestad Spakrud tenker seg litt om, så kommer det: -Jeg er utrolig stolt over at de to skal vaere med.
– Sånn er det å vaere sjef, kommenterer Katelyn Garbin.
Hun må ta opp vanskelige saker med de tre i gjengen.
Føler seg sett
– Treneren vår kan vaere litt streng, innrømmer Emilie Søiland. Maren Iversen nikker.
Samtidig er det ingen tvil om at de har stor respekt og er glad i den 148 cm lille, store treneren, som plutselig kan sende dem en melding på SMS om at fredagstreningen er avlyst, og at de heller skal komme til henne på kosekveld.
– Det initiativet tar hun selv, og det er ikke noe hun informerer meg om, sier mamma Brenda Garbin. Hun er nesten overflødig.
Katelyn Garbin står godt på egne ben.