Vi trenger en ny debatt om å ta liv i kamp
I2010 var avisene preget av store overskrifter etter uttalelser fra norske soldater med kamperfaring fra Afghanistan. «Å krige er bedre enn sex!» kunne vi lese i VG. Flere utsagn i magasinet Alfa kunne tolkes i retning av at det å ta liv var et mål i seg selv for soldatene. Å ta liv ga et positivt kick.
Debatten som fulgte, var opphetet. Soldatene møtte liten forståelse. Forsvarsledelsen var redd norske soldater hadde holdninger preget av hevn og uttalte seg svaert kritisk i mediene. Men var debatten egnet til å forstå hvordan det oppleves å vaere i kamp? Vi tror ikke det. Debatten virket fordømmende og ga liten grobunn for forståelse. I ettertid kan det ha medført at det er blitt vanskelig for soldater å dele kamperfaringer de har fått i Afghanistan.
Skarp erfaring og naerhet til døden
I 2010 startet vi et forskningsprosjekt for å kartlegge hvordan naerhet til døden preger soldatene under og etter skarp erfaring fra Afghanistan. Vi ville undersøke hvordan det oppleves å ta liv i kamp, hva som skal til for å bli i stand til det og hvordan det preger soldatene i etterkant.
Arbeidet ga oss innsikt i soldatfortellinger som er ukjente for mange av oss. I boken Voldsbruk og livsfare presenterer vi resultatene av vår forskning. Etter å ha intervjuet 28 svenske og norske soldater med kamperfaring, mener vi å se et helt klart mønster. Vi ser tydelig at kampsituasjonen påvirker dem. Soldatene beskriver kamp der de selv vet de er i livsfare, med sterke ord. «[Det var] kulenedslag mellom oss og like over oss og like i forkant [av oss]. Jeg fikk veldig tidlig [en sånn følelse av] at dette går ikke. Og den frykten ble verre og verre. Så jeg var jaevlig mye redd, da, i løpet av de to månedene,» sier en erfaren soldat.
Stressreaksjoner og ulike følelser
Bildet langt fra entydig.
Noen får sterke fysiske stressreaksjoner og kjenner på sterk redsel, hat eller glede når de treffer motstander, mens andre reagerer med langt mindre stress og føler lite. Det betyr ikke at soldatene mister hodet og handler på instinkt. Soldatene fokuserer mentalt på oppdraget de har. Noen fortrenger følelsene, mens andre jobber kognitivt for å kontrollere sine følelser.
God seleksjon til tjenesten, mye trening, gode rollefigurer og påvirkning fra gruppen de opererer sammen med, bidrar også til at de får kontroll over stresset og følelsene i kampsituasjonen. Mestring av stress er helt avgjørende for å kunne fungere i kamp. Soldatene beskriver en sterk mental tilstedevaerelse som gjør dem veldig bevisste når det gjelder bruk av vold. De setter ord på at det ikke er noe mål for dem å ta liv. I flere situasjoner som beskrives i boken, velger soldatene å begrense voldsbruken selv om det medfører økt fare for dem selv.
Vi kan da konkludere med at soldatene får stressreaksjoner i kampsituasjonen. Når det skjer, bruker de ulike mestringsstrategier for å få kontroll over egne reaksjoner.
Det fører til at de tar rasjonelle og bevisste valg når de bruker vold.
Etter å ha intervjuet 28 svenske og norske soldater med kamperfaring, mener vi å se et helt klart mønster