Kul, fengende og litt for hektisk
Bjerkes danserevy er full av energi, men kunne med fordel ha tatt en pust i bakken og gitt historien mer spillerom.
Energi, presisjon og sjarm i bøtter og spann er stikkord for Bjerkerevyen 2019: Hjerne for meg.
Gjennom de drøyt 50 minuttene revyen varer blir vi tatt med på en reise gjennom hovedpersonen Tryms sinnsstemning frem mot eksamen: det nervøse eksamenstrekket, fortvilelse, forberedelser, den tidsslukende smarttelefonen, den distraherende flørten og det nervepirrende øyeblikket når du står foran sensor.
Med andre ord en reise alle som har hatt eksamen, kan relatere til.
Likevel kunne Hjerne for meg med fordel ha tatt noen flere pust i bakken og gitt historien og danserne mer spillerom. Og likhet med i fjor baerer dessverre enkelte numre preg av å vaere kuppet av laererne.
Ingen sketsjer eller punchlines Bjerkerevyen 2019 skiller seg fra resten av Oslos skolerevyer ved å vaere en ren danserevy. Her finnes ingen sketsjer, punchlines eller snerten satire. Det føles derfor ikke riktig å skulle sammenligne Hjerne for
meg med resten av årets skolerevyer. Likevel vil jeg trekke frem en kort sammenligning. På flere av årets øvrige skolerevyer er jeg i etterkant av et energisk og fengende åpningsnummer blitt sittende og ønske meg mer. Og i Bjerkerevyen 2019 får jeg mer. Jeg får hele 50 minutter med kule rytmer, fengende musikk og imponerende koreografi. Det er deilig forfriskende.
Bruken av video og lyseffekter kler forestillingen og fungerer godt som et virkemiddel som driver historien videre. Øyeblikket da ordet «ensomhet» lyser opp Tryms ansikt mens danserne sitter oppslukt i hver sin smarttelefon i mørket, gir meg gåsehud.
Høyt nivå I Bjerkerevyen 2019 er det høyt nivå blant alle danserne. Det er likevel én som naturlig nok utmerker seg, nemlig hovedpersonen Trym, spilt av Trym Holten. I fjorårets anmeldelse ble han utpekt som en danser med rytme og musikk i alt han gjør. Også i år viser han en imponerende innlevelse og kroppsbeherskelse.
De små pausene mellom dansenumrene, der Trym får muligheten til å spille ut karakteren sin, gir revyen flyt og publikum en pustepause. Det kunne med fordel ha vaert flere av disse, for slik det er nå, oppleves revyen som noe kort og hektisk.
Selv om Trym gjør en formidabel innsats, er det synd at det kun er gitt rom til én tydelig karakter i en revy bestående av 17 talentfulle dansere. Jeg skulle gjerne sett de 16 resterende danserne få muligheten til å bygge karakter gjennom dansen og vise oss hvem de er.
Noe malplassert Enkelte av numrene i revyen føles noe malplassert. Revyens eneste sangnummer er skjørt og vakkert, men jeg sliter med å forstå sammenhengen med resten av historien.
Fjorårets anmelder skrev i sin anmeldelse at det virket som at revyen var «kuppet av laererne». Flesteparten av de øvrige skolerevyene i Oslo bruker eksterne instruktører til denne jobben eller stemmer frem en revysjef som også tar kunstnerisk ansvar. Bjerkerevyen har valgt en tredje løsning: De bruker laererne.
I årets revy baerer også enkelte numre preg av det samme, som dansenummeret der smarttelefonene er byttet ut med hjemmetelefoner fra forrige århundre mens en svart-hvittvideo av sentralborddamer flimrer i bakgrunnen. Dansenummeret fra Elexia føles derimot herlig ungt, friskt og er blottet for bismak av at laerervaerelset tramper takten.