Konkurransekraften må prioriteres
Lønnsoppgjøret mellom Landsorganisasjonen (LO) og Naeringslivets Hovedorganisasjon (NHO) startet onsdag. Siden det er et mellomoppgjør, er lønn eneste tema.
Partene er enige om at det er rom for reallønnsvekst, etter et par magre år. De har ikke fremmet konkrete tall, men signaler fra sentrale aktører peker mot at arbeidsgiverne ønsker en ramme på under 3 prosent, mens arbeidstagerne vil ha over 4.
Dermed virker det sannsynlig at prosessen, via det tradisjonelle bruddet og rundene hos riksmegleren, ender i enighet om en ramme på i overkant av 3 prosent. Det er også hva SSB og Norges Bank anslår.
Inntrykket av idyll er langt på vei dekkende. NHO, LO og andre aktører i arbeidslivet pleier å vise ansvar. Har naeringslivet problemer med lønnsomheten, som under krisen i olje-, gass- og leverandørindustrien for få år siden, godtar arbeidstagerne lave lønnstillegg. Går naeringslivet godt, går arbeidsgiverne i industrien med på gode tillegg.
I den norske forhandlingsmodellen setter industriens tillegg rammen for resten av arbeidslivet. Erfaringene viser at denne rammen blir etterlevd. Dette er den såkalte frontfagsmodellen.
Men det er ikke bare fryd og gammen. Fellesforbundets leder, Jørn Eggum, har vakt oppsikt med et skarpt utspill mot lønnsveksten i offentlig sektor. De siste fire årene har offentlig ansatte hatt større lønnsvekst enn dem i konkurranseutsatte naeringer, hevder han.
I rene tall har han rett, og dette kan se ut som et brudd med frontfagsmodellen. Hensikten med den er blant annet å sikre at lønnstilleggene er tilpasset lønnsomheten i bedrifter som konkurrerer med utlandet. Alle vil styrke industrien og annen konkurranseutsatt virksomhet. Da er frontfagsmodellen sentral.
Krisen i «Olje-Norge» for få år siden ga magre lokale lønnsoppgjør, ikke minst i leverandørindustrien.
Dermed fikk mange ikke lønnsveksten som den avtalte, sentrale rammen la opp til. Denne rammen består jo av et sentralt tillegg pluss et visst rom for lokale.
I tillegg mistet mange høytlønte i leverandørindustrien jobben. Når mange med høy lønn ble borte fra ett år til det neste, ble veksten i gjennomsnittlig årslønn kraftig redusert.
I offentlig sektor var det derimot ingen krise. De ansatte der forhandlet seg frem til tillegg i pakt med den sentrale rammen, et par av årene også litt over.
Man skal altså ikke overdrive dramatikken i det som har skjedd, men det er viktig for landets økonomi at de konkurranseutsatte naeringene også i det pågående oppgjøret blir lønnsledende.
Det er viktig at de konkurranseutsatte naeringene blir lønnsledende ”