En salme for de hjemløse
Da han skrev sangen som fikk millioner til å nynne om uteliggere, trodde han at musikken kunne redde verden. 50 år senere vet han bedre.
Westminster. En av de travleste undergrunnsstasjonene i London og holdeplassen til det britiske parlamentet.
Dresskledde politikere strømmer gjennom stasjonsområdet. De sjekker nyheter på mobilen. Balanserer kaffekrusene. Høye haeler og lakksko manøvrerer trenet mellom søppel og liggeunderlag.
De naermest tråkker på ham. Klemt opp til ventilasjonsanlegget for å holde varmen sitter kantinearbeideren Gyula Remes (43) urørlig. Han er død. Det andre dødsfallet på denne stasjonen denne måneden. Gyula jobbet på togstasjonen Charing Cross på dagtid, men sov ute på nettene. Han hadde mistet sin faste jobb i bygningsbransjen.
– En nasjonal skam, sier politikerne. Før de haster videre til neste møte.
Jeg spilte sangen første gang på en liten pub i Cornwall. Da jeg var ferdig, ble det fullstendig stille i lokalet. Så brøt applausen løs. Som et tordenskrall.
VILLE REDDE VERDEN.
– En gang trodde vi musikken kunne endre verden. Den idealismen finnes ikke i dag. Jeg er stolt av den generasjonen.
Det er Ralph McTell som sier dette. Musikeren og låtskriveren bak «Streets of London». En av de mest spilte, solgte og ikoniske poplåtene noensinne.
Den kom ut første gang i 1969, på albumet Eight Frames a Second. Men det var først da den kom som en kortere singleversjon i 1974, at den for til topps på hitlistene.
Over 200 artister har laget coverversjoner av låten, en av dem er Finn Kalvik. Hans «En tur rundt i byen» er også en av de mest spilte låtene i Norge.
DE UTSTØTTE.
50 år etter at den første versjonen av «Streets of London» kom ut, er teksten skremmende aktuell. For Ralph McTell er det ubegripelig. Og trist.
Da han var yngre, pleide han å dra til Tower of London. Og til området rundt jernbanestasjonen Waterloo. Eller til City. Det som i dag er Londons finanssentrum.
Det var her de holdt til. Uteliggerne. «The gentlemen of the street». Han snakket med dem. Ble fascinert av historiene de fortalte. Livet de hadde levd.
– Det var mange triste skjebner. Men det var gamle mennesker, ekstremt mange veteraner fra annen verdenskrig, og mennesker som levde på utsiden av samfunnet. Mange hadde valgt å bli hjemløse, forteller han.
DE VAR DER HELE LIVET.
Som ung gutt hadde McTell følelsene utenpå. Han var sensitiv, engstelig og nysgjerrig på én gang. Det uteliggerne fortalte, gjorde inntrykk. Da han spurte om de sov ute på vinteren, åpnet en av dem den fillete frakken sin: «Vi går med avisene».
Men de var ikke avisbud. De puttet papiret på innsiden av skjorten for å holde varmen. Det isolerte mot kulden. Det bildet har aldri sluppet taket i ham.
«Have you seen the old man in the closed down market. Kicking up the papers with his worn out shoes.
In his eyes you see no pride
And held loosely at his side.
Yesterday’s paper, telling yesterday’s news».
– Så du møtte alle du skrev om i «Streets of London»?
– Det er ikke alle jeg har snakket med. Men jeg har sett dem alle sammen. Hele livet. De var alltid der. Damen som baerer på alt hun eier i to plastposer. Mannen som går gjennom markedet og plukker opp grønnsakene som er falt på bakken.
«Have you seen the old girl who walks the streets of London
Dirt in her hair and her clothes in rags
She’s no time for talking, she just keeps right on walking Carrying her home in two carrier bags»
DE HJEMLØSE FORSVINNER IKKE.
Teksten er nostalgi. Skjebnene er historie. Men så er det ikke det likevel. For de hjemløse vil ikke forsvinne fra Londons gater.
– Det er verre nå. Mer alvorlig. Det som nå skjer i London, gjør meg uvel. Da jeg vokste opp, var hjemløshet på mange måter et valg. Det er det ikke i dag, sier Ralph McTell.
Han ser unge mennesker som blir kastet på gaten. De sover på trappene foran St. Paul’s Cathedral. Eller står i kø for å få en seng og en bolle med suppe før natten.
Boligsituasjonen i London er på randen av sammenbrudd. Unge som ikke klarer en stadig høyere husleie, blir kastet ut. Boligeierne skrur opp prisene. Folk mister jobben. Familier bryter sammen.
KUNNE SELV HAVNET PÅ GATEN.
Ralph McTell kunne selv endt på gaten. Han vokste opp med mor og en bror i fattige Sør-London etter krigen.
Faren forsvant da Ralph var to år. Han hadde tjenestegjort i Etiopia under annen verdenskrig. Kjempet mot italienere og ørkenrotter. Da han kom tilbake til London, var
full av krigstraumer. Foreldrene hadde ikke sett hverandre på mange år.
– Moren min var intelligent og smart, men fikk aldri tilbud om utdannelse. Hun hadde fortjent bedre enn å jobbe som tjenestepike for en rik familie, sier han.
Faren forlot familien for en annen kvinne. Han kom aldri tilbake. Sendte aldri julegaver. Tok aldri kontakt.
Da Ralph var 10 år, fikk han vite at faren hadde omkommet i en arbeidsulykke.
Musikken reddet meg.
DA MISTET HAN DET HELT.
Den skoleflinke fattiggutten droppet gradvis ut av skolen, og da han som 15-åring fikk tilbud om å tjenestegjøre i haeren, trodde han at han hadde funnet meningen med livet.
I stedet ble det hans største feilvurdering. Det var to ting han brydde seg om: Moren og musikken. Han drakk og røykte. Var besatt av musikken. Helt siden den gangen har han spilt på musikkpuben Half Moon i Putney.
Fra puben er det utsikt til Themsen og over til Fulhams hjemmebane, Craven Cottage. Det er også her vi treffer McTell denne kalde vinterettermiddagen. Stampuben og musikkbaren har fulgt ham hele livet.
– Musikken reddet meg, sier han i dag. – Jeg og en kompis spilte under broene langs Themsen. En sensommer mens vi lå på asfalten og spilte, kastet noen mynter ned til oss fra broen.
– Kanskje vi kan livnaere oss av å spille, sa kompisen.
DRØMMEN OM EUROPA.
De skulle reise på kryss og tvers, livnaere seg som gatemusikanter. De tjente akkurat nok til å overhan
leve. Nok til et varmt måltid om dagen, og nok til å leie et rom for natten.
Paris var drømmen. Men de hadde egentlig ikke råd til å bo der. Men kameraten insisterte: Hvis vi skal vaere fattig ett sted i verden, hvor skulle det vaere? Så de dro til Paris.
Og traff noen jenter som tilbød seg å «bottle» for dem.
DEN STORE KJAERLIGHETEN.
«Å bottle» er ingen uvesentlig jobb. Det er å gå rundt med hatten for å samle inn penger etter gatekonsertene. Det var her Ralph McTell traff den store kjaerligheten. Nanna fra Oslo. Han syntes hun var vakker, men en elendig pengeinnkrever. Altfor snill og elskverdig.
Nanna var 19 år. Etter artium hadde hun og en venninne reist til Montpellier for å laere fransk, men de endte i Paris.
Jentenes interesse for engelskmennene var avmålt, for dem var det franske menn som var spennende. Men da Ralph dukket opp, endret alt seg.
– Han sto der med gitaren. Han hadde et ansikt jeg aldri glemmer. Nyvasket hår. Og en vidunderlig stemme, forteller Nanna Stein i dag.
Det var vennene som måtte fortelle henne at han også var en gudbenådet gitarspiller. Hun hadde ikke greie på musikk. Men hun forsto hvorfor vennene alltid maste på at Ralph måtte spille. Da rant det inn med mynter.
UTSTØTT AV FAMILIEN.
I Gamlebyen i Oslo hadde faren planer for Nanna. Han mente hun måtte bli veterinaer. Da hun kom tilbake til Norge, oppdaget hun at hun var gravid.
Foreldrene var fortvilet. Datteren gravid med en gatemusikant og arbeiderklassesønn fra London. Det var en skam for familien. Men de måtte likevel gifte seg.
De giftet seg borgerlig i Oslo. Moren og faren kom ikke i bryllupet.
Tiden i Oslo ble kort. Hun ble med ham tilbake til England og flyttet aldri tilbake til Norge. Men båndene til hjemlandet har hun beholdt.
Og Ralph McTell kom tilbake til Norge og holdt konserter. Først på Kalvøya-festivalen og noen år senere på gamle Club 7. Men etter hvert innså han at det var på intimscenene han helst ville vaere.
Vel vitende om at han også har trukket 500.000 til Isle of Wight-festivalen. Her spilte han sammen med Jimi Hendrix.
ETTER «STREETS OF LONDON».
Nesten 50 år etter at «Streets of London» toppet hitlistene, er Ralph McTell en av de mest folkekjaere visesangerne i England.
Han turnerer fortsatt «up and down the country», som engelskmennene sier. Han vil helst spille på brune puber, men fyller fremdeles Royal Albert Hall – en av de største konsertarenaene i London.
Mye av tiden bor han tilbaketrukket i Cornwall. Men noe trekker ham hele tiden tilbake til storbyen.
– Desperasjon, sier han. Jeg er redd for å miste spissheten og energien London gir.
Og tiden er knapp. Han er blitt gammel. Har mistet altfor mange venner.
«I have to get on with it».
PAYBACK TIME.
«Streets of London» både «kickstartet» karrieren hans og har senere formet ham. Det er tid for å gi noe tilbake.
For tre år siden ble han ambassadør for en av Englands største veldedighetsorganisasjoner for hjemløse, med samme navn som den ikoniske sangen. Streets of London støtter en rekke prosjekter for hjemløse i London.
McTell deler ambassadør-rollen med superstjernen og popartisten Ellie Goulding.
Han har også engasjert seg i Crisis, en av de største organisasjonene for hjemløse i Storbritannia. Sammen med Annie Lennox og et 80 mann stort kor, bestående av hjemløse tilhørende Crisis’ mange sentre i London, laget de en helt spesiell versjon av «Streets of London».
– Hva er det med «Streets of London» som berører så sterkt, tror du?
– En enkelhet. En gjenkjennelighet. Og en frykt.
– Jeg husker jeg spilte den første gang på en liten pub i Cornwall. Da jeg var ferdig med sangen, ble det fullstendig stille i lokalet. Så brøt applausen løs. Som et tordenskrall.
– Jeg tror den rører noe innerst i mennesker. Menneskets innerste frykt. Ingen skulle oppleve hjemløshet.