Vikingene var mer jålete enn Game of Thrones vil ha deg til å tro
De var så mye mer enn skinnkapper, fletteskjegg og solkors. En ny utstilling viser at de også var kunsthåndverkere.
Vikingene har hatt et litt dårlig rykte som grove og barbariske. Spesielt i popkulturen. Men her ser du hvor fantastisk kunsthåndverk de laget, sier arkeologiprofessor Marianne Vedeler ved Kulturhistorisk museum og løfter lokket av en plastboks.
– Denne ridesporen i gull viser hvor avansert kunsthåndverket var i Skandinavia på 900-tallet. Den viser også hvor hierarkisk krigerkulturen var. Dette var ikke sporen til en menig soldat, sier hun om en av 200 gjenstandene museet skal vise frem på vårens store utstilling Vikingr.
VIKINGTRENDEN. TV-serier som Vikings og Game of Thrones engasjerer og fascinerer. Og har gjort at historien om vikingene trekker langt større publikum enn det museet kan huse.
Mens vi venter på de nye lokalene som bygges på Bygdøy, skal museet forsøke å fortelle historier basert på forskning og ekte gjenstander fra svunne tider. Og de mest spennende historiene er de som kobler «mysterier og gåtefull fortid med spektakulaere gjenstander og rå makt,» som de selv
Samfunnet vikingene levde i, var langt mer sammensatt enn vi har trodd. Estetikk var en viktig del av vikingkulturen.
Marianne Vedeler Arkeologiprofessor
skriver i katalogen til den nye utstillingen. De viser hvordan vikingmakten tilranet seg estetikk fra utlandet, men samtidig ble sterkt påvirket av den.
– Samfunnet vikingene levde i, var langt mer sammensatt enn vi har trodd. Estetikk var en viktig del av vikingkulturen, sier Vedeler.
INSPIRASJON UTENFRA. Vikingene var voldsomme og krigerske. De plyndret og stjal. Men de kom hjem til Skandinavia med mer enn blod på hendene og gullmynter i sekken.
– De handlet og byttet til seg gaver. Vikingene var åpne for andre kulturer og tok med seg inntrykk, holdninger og kunsthåndverk hjem til Skandinavia. Gjenstandene forteller om krigerkulturen, reisene og hvordan samfunnet endret seg underveis. Det kan spores i ornamentikken, men også strømningene i tiden, sier Vedeler.
– Var vikingene best på å importere eller laget de også noe selv?
– De drev med kunsthåndverk på høyt nivå, ofte direkte inspirert av det de tok med seg hjem. De omarbeidet også smykker til nye formål, sier hun og viser frem en romersk smykkesten med inngravert satyr, som på et tidspunkt, antagelig i Frankrike, har fått en innfatning for å bli brukt på et relikvieskrin, for så å få et anhengfeste for å brukes som smykke her i Skandinavia.
– Mange av disse tingene har en lang og brokete historie. For eksempel den der, sier hun og peker på et sverdbeltebeslag som sannsynligvis har tilhørt noen ved hoffet til Karl den store.
– Det er et fantastisk såkalt akantusrankearbeid. Så har det kommet hit til landet og er blitt gjort om til en draktspenne. Deretter har den ganske sikkert vaert inspirasjon for disse treflikede spennene, sier Vedeler og viser frem fire skandinaviske spenner.
– Disse har mer typisk norrøn dyreornamentikk, i stedet for Sør-Europas planteornamentikk. Det er mange lag av betydning her, som vi ikke helt har oversikt over ennå, sier hun.
– Så det var ikke mest til pynt?
– Vi vet at betydningen var viktig for dem. Dyr var viktig del av mytologien helt fra folkevandringstiden, sier hun.
KVINNEKRIGEREN. – Alt tyder på at vikingtiden var et voldelig samfunn. Det må ha vaert helt spesielle kvinner som også bar på slike våpen, sier Vedeler og åpner en avlang eske med et tungt langt sverd.
Den kvinnelige vikingkrigeren er blitt vist både i sagalitteraturen og i populaerkulturen. Men man diskuterer fortsatt i hvilken grad kvinnelige krigere fantes, og om våpnene var mer symbolske enn faktiske yrkedsredskaper. På gården Nordre Kjølen i Solør ble det i 1900 funnet et skjelett av en kvinne på 18 år gravlagt sammen med sverd, spyd, stridsøks og piler.
– Det er et spennende spørsmål som engasjerer både publikum og forskere. Vi viser et sverd som ble gravlagt sammen med henne. Det var et veldig tungt sverd, og enkelte har stilt spørsmål om en spinkel kvinne på 155 cm kune bruke et slikt. Det er interessant at vi har en slik diskusjon i dag.
– Vikingkvinner hadde nok en sterkere posisjon enn i andre land på den tiden, en enke kunne møte på tinget, og kvinner kunne arve land, men det var nok ikke slik vi snakker om likestilling i dag, sier hun.
– Det var ikke hele regimenter med kvinnelige soldater?
– Det vet vi jo ikke. Men i Osebergskipet fant man faktisk et vevd teppe med et fragment med nesten bare kvinnelige krigere, som helt tydelig er med i et slag, sier hun.
SELEKJOLEMOTEN. Vingene hentet ikke bare inntrykk utenfra. De tok også med seg håndverk ut av landet. Den norrøne estetikken ble eksportert, lenge før tyske nasjonalsosialister la sin elsk på den. For eksempel har man funnet de typiske skandinaviske ovalspennene langs de russiske elvene i øst, på De britiske øyene i vest og i Normandie i sør.
– Det som var mest karakteristisk for den skandinaviske kvinnemoten i vikingtiden,
var selekjolen med ovale spenner som holdt fast selene like nedenfor skuldrene. Det er naermest blitt en viking-klisjé, sier Vedeler og viser frem flere sett forskjellige typer spenner.
– Disse eldste er enklere og ligner naermest på frosker, mens den litt mer vulgaere og ornamenterte 900-tallsspennen har et mer komplisert mønster.
VIKING-INDIVIDER. Vikingene var et utforskende folk, men de var først og fremst jordbrukere og håndverkere. De levde i en tid da enormt mye makt og kultur var i spill. I hele området foregikk det en endring fra et politisk system med mange små høvdingdømmer og åsatro, i retning av en statsdannelse med kristendom og én sterk konge.
– Denne utviklingen gjenspeiler seg i gravskikkene og alle skattene de fikk med seg i graven, sier Vedeler.
– Endret estetikken seg når kristendommen og nasjonsbyggingen tok over?
– Mot slutten av vikingtiden blir for eksempel amuletter med Tors hammer byttet ut med kristne kors. I en overgangstid er
det vanskelig å se forskjell på dem, formspråket er litt likt, men de har vaert brukt som personlig beskyttelse, sier hun.
– Litt helgardering med begge gudene?
– Ja, absolutt.
– Var vikingene individualister eller hadde de en felles smak?
– Som i dag, så var det begge deler. De var vel som deg. Se på klaerne dine, du har jo klaer som mange journalister, men så har du jo også noe som bare er deg. Slik var vikingene også. Både uniformerte og individualistiske, sier Marianne Vedeler.
Vikingene var som oss, både uniformerte og individualistiske
Marianne Vedeler Arkeologiprofessor