Hei, det er velferdsstaten som ringer

Ring, ring. Er det mamma? Nei, det er det ikke. Det er Berit. Eller Mona. Eller Signe eller Egil, og de ringer fra velferdsstaten alle sammen. Ikke visste jeg at det var sånn det er å ha kreft, men: Ring, ring. – Hei, det er Bjørg her. Jeg er din sykepleier, du kan alltid nå meg på dette nummeret, og hvis ikke jeg er her, er det Anniken eller Mette som svarer.

Ring, ring. – Hei, jeg heter Toril, jeg er sosionom på kreftavdelingen. Alle praktiske ting, du vet sykmelding og Nav og sånt, det kan du overlate til meg. Ring, ring. – Hei, det er Greta som ringer, jeg er kognitiv terapeut. Mange synes det er vanskelig å komme ut av negative tankemønstre når de får kreft, det kan jeg hjelpe deg med.

Jøss. Imponerende. Men det stopper ikke der. Ring, ring. – Hei, det er Gunnhild, jeg er kreftkoordinator i kommunen. Bare bruk meg! Ring, ring. – Hei, Farad her, jeg er din kontakt i hjemmesykepleien. Passer det at vi kommer med din dosett medisiner kl. 10.30 på fredag? Ring, ring. – Hei, jeg heter Sunniva, jeg er fysioterapeut og driver med krefttilpasset trening.

Ring, ring. Sylvia, sykehusprest. Ring, ring. Lise, ernaeringsfysiolog. Hun gruet jeg meg litt til – jeg spiser ikke så mye grønt. Pytt, sier Lise, det er masse naering i sjokoladepudding. Ring, ring. Anne Karin, psykiatrisk sykepleier. Trenger du noen å snakke med?

Vel, ikke akkurat nå, kanskje, så mye som velferdsstaten ringer. Det er fantastisk. Dette er Fellesskapet, det er oss alle, uttrykt gjennom vedtak og lover og byråkrati og praktisk, politisk kjaerlighet. Det er til å juble og gråte og innimellom fnise litt av.

Den storslagne offentlige responsen på alvorlig kreftsykdom har selvsagt ikke alltid vaert der eller kommet av seg selv – kreftsyke har en mektig pasientorganisasjon. Og responsen når sikkert ikke alle heller. Men i min opplevelse speiler den eksakt den rørende og overveldende omsorgen fra omgivelsene ellers.

Som kreftsyk, føler jeg, bader du i kjaerlighet. Det er tommelen opp og hjerter overalt. Det er SMS-er og brev og blomster og suppe på døren. Det er en borg av venner. Det kommer lys fra en menighet og et pledd fra noe som heter Ull & Omtanke. Det er vakkert og vilt, og jeg er så takknemlig.

Men kreft er en slags ren sykdom, det hefter ikke skyld og skam ved den. Det er uflaks bare. Det gjør den ikke mindre alvorlig eller skremmende å leve med. Men det gjør den litt lettere å forholde seg til.

Det kommer ikke så mange blomster på døren når du er psykotisk. Sliter du med rus, blir du ikke overøst av SMS-hjerter. Ikke ennå. Men vi skal dit, ikke sant? Ring, ring. – Hei, jeg heter Torunn og er din angstkoordinator.

Ring, ring. Velferdsstaten har fremdeles mange telefoner å ta.

Kreft er en slags ren sykdom, det hefter ikke skyld og skam ved den.