2019 byr på en sårt tiltrengt opptur for Europas sentrum-venstrepartier
Krisen er ikke over, men 2019 byr på en sårt tiltrengt opptur for Europas sentrum– venstrepartier.
Sosialdemokratiet har en stor fremtid, utbasunerte Pedro Sanchez, lederen for det spanske sosialistpartiet PSOE, søndag kveld. Har han tatt litt for mye Møllers Tran? Eller kanskje en enda sterkere spansk variant?
Det er naturlig å spørre, for det siste tiåret har ikke vært noen suksesshistorie for sosialdemokrater. Fra 2007 til 2017 falt oppslutningen om slike partier fra 28 til 20 prosent i Vest-Europa, viser tall fra professor Simon Hix ved London School of Economics.
2017 var det store katastrofeåret. I Nederland og Frankrike ble de nærmest utradert, mens de ble kraftig svekket i Tyskland. Norske Ap gjorde det dårligste valget fra en opposisjonstilværelse siden 1924.
Årsakene til nedturen varierer fra land til land. Men det grunnleggende problemet er at partienes svært brede koalisjon, som ofte har bestått av arbeidere, høyt utdannede byborgere og innvandrere, er blitt umulig å holde sammen.
Problematisk innvandring
Innvandring og islam har skapt mest hodebry fordi motsetningene er så dype i disse spørsmålene. Forsøker partiene å stramme inn politikken, står de i fare for å miste liberale velgere til andre partier i sentrum og på venstresiden. Med en mer liberal linje risikerer de å skyve fra seg den tradisjonelle velgerbasen. Mange partier har opplevd at de lekker i alle retninger samtidig.
Det er mulig å leve med uenighet, men når innvandring står øverst på agendaen, slik det gjorde etter migrantkrisen i 2015, er sosialdemokratene nærmest dømt til å mislykkes.
Velgere flest er imidlertid opptatt av et bredt spekter av saker, og mange av de store spørsmålene i vår tid burde ha hatt potensial til å bli vinnersaker for sentrum
Velgerne må oppfatte at noe står på spill.
Det må være en forskjell på å stemme på sentrum– venstre og sentrum– høyre.
”
venstrepartier. Kampen mot økende ulikhet og mot multinasjonale selskaper som unndrar skatt, er to eksempler. Behovet for å skape et trygt arbeidsliv i en tid med automatisering og roboter er et annet.
Undersøkelser viser dessuten at oppslutningen om liberalisering og privatisering, klassiske ideer på høyresiden, har falt betydelig i mange vestlige land de siste tiårene. Likevel har sosialdemokratene paradoksalt nok endt opp som tapere.
Røde lysglimt
Alt er imidlertid ikke helsvart, for i løpet av det siste året har partifamilien hatt noen oppturer. De svenske Socialdemokraterna beholdt makten etter valget i fjor høst, etter mye om og men. Midt i april vant de finske sosialdemokratene parlamentsvalget for første gang på to tiår. Samtidig ligger Socialdemokratiet i Danmark an til å ta makten fra høyresiden i et valg som må holdes før 17. juni.
Og ved det spanske parlamentsvalget i helgen gikk PSOE kraftig frem. Under statsminister Pedro Sanchez’ ledelse har oppslutningen økt fra 22,6 til 28,3 prosent. Aller best går det imidlertid i nabolandet Portugal. 36 prosent av velgerne sier at de støtter sosialistpartiet, som dermed styrer mot gjenvalg i oktober.
Det er ikke lett å komme opp med en universell suksessformel. Sosialdemokratenes leder i Danmark, Mette Frederiksen, har for eksempel strammet inn innvandringspolitikken kraftig og vært åpen for samarbeid med Dansk Folkeparti. Sanchez har på sin side sterkt tatt avstand fra det nye populistpartiet Vox, som fikk 10,3 prosent av stemmene i helgen.
Vil ha «sivilisert konflikt»
Den spanske statsministeren har ikke lagt om kursen markant fra sine forgjengere, men han har lykkes med noe som har vist seg viktig ved mange valg de siste årene: å fremstå som en outsider og en fornyer. Sanchez tok et oppgjør med fastgrodde partistrukturer og gamle partibaroner. Det var populært på grasrota og blant velgerne.
Portugals statsminister, António Costa, mener partiene på venstresiden må vise at de utgjør et klart alternativ. Etter forrige valg inngikk han et samarbeid med radikale partier på ytre venstre fløy fremfor å gå inn i storkoalisjon med høyresiden. Manøveren fikk kritikk, men Costa har lykkes bedre enn de fleste hadde sett for seg. Siden har han advart søsterpartier i andre land mot storkoalisjoner. «Sivilisert konflikt» holder liv i partier og politikk, er budskapet.
Det er ingen god idé for sosialdemokrater å avvise ethvert samarbeid med høyresiden. Noen ganger er det strengt nødvendig. Costas grunnleggende poeng er likevel gyldig. Velgerne må oppfatte at noe står på spill. Det må være en forskjell på å stemme på sentrum–venstre og sentrum– høyre. Hvis ikke, blir det en kamp mellom populister og «røkla». Det har populistene alt å tjene på.
Spiller de kortene riktig, er det mye som ligger til rette for at sosialdemokratene kan reise seg igjen. En «stor fremtid» er kanskje ikke like rundt hjørnet, men ryktet om sosialdemokratenes død er betydelig overdrevet.