Tar permisjon fra Det Norske Teatret
Frank Kjosås har «reddet» Det Norske Teatrets mange store musikalsuksesser de 13 årene han har vært der. Nå vil han kjenne litt på frilanstilværelsen.
Den blå genseren, solbrillene Frank Kjosås legger på bordet, og skinnjakken han henger over stolen, kler ham. Det er en viss filmstjernefaktor over 37-åringen der han kommer inn i bokbaren på Bristol denne formiddagen.
The Book of Mormon sikret det beste året i teaterets historie, skrev vi i Aftenposten nylig. Aldri har nynorsk-teateret i Oslo hatt så mange besøkende som i 2018. Frank Kjosås er sammen med den andre hovedrolleinnehaveren Kristoffer Olsen sterkt medvirkende til suksessen.
Har spilt både Judas og Hitler
Så er da også Kjosås et av de største skuespillertalentene vi har sett i Norge de siste årene. Han er mannen som har «reddet» Det Norske Teatrets mange store musikalsuksesser de 13 årene han har vært der. Han har spilt og sunget alt fra Jesus, Judas og mormonerpredikant til Peter Pan og Hitler.
– Jeg har alltid hatt opptil fem produksjoner gående samtidig med at det har skjedd store ting i livet mitt. Jeg kjenner behov for å fly litt på egen hånd.
Mannen fra Øystese i Hardanger smiler. Han har ikke møtt veggen, understreker han.
– Dette er ikke bare en jobb. Når jeg har stått på scenen i så mange år er det nødvendig med et taktskifte.
Kjosås forteller om arbeidsdager som varer fra 11 til 23 seks dager i uken. Prøver på for eksempel Book of Mormon som supertenor om dagen, om kvelden enten forestilling der han var gutt med Asperger eller begravelsesagent. Pausen ble brukt til å sove, gjerne rett på scenegulvet ferdig sminket, mens alle de andre var i garderobene for å gjøre seg klar.
– Så vekket inspisienten meg: et kvarter til forestilling.
Norsklæreren plantet ideen
Frank Kjosås er oppvokst i Øystese i Hardanger, ifølge ham selv det vakreste sted på jord, midt mellom Voss og Bergen. Hva gjorde at gutten med en mor som var husøkonom, og en far som drev egen maskinforretning, ble skuespiller?
– Det var masse musikk i slekten, og jeg begynte å synge da jeg var 11, forteller han.
Det var norsklæreren Randi Hjemlestad i Øystese som skulle plante ideen om det hele.
Reiste ikke til Bergen
– Jeg hadde skrevet en monolog til russerevyen og fått hjelp av henne. Ingen på skolen ville ta ansvar for revyen, og det var en venn og jeg som gjorde alt, vi skrev manus, og vi spilte gjennomgangsfigurene. Jeg hadde aldri gjort noe lignende.
Da skolen nærmet seg slutten, hadde unge Frank en elevsamtale med norsklæreren. Hun spurte hva han skulle bli.
– Jeg reiser vel til Bergen og studerer, sa jeg. Da reiste hun seg, lukket døren og sa: Du må bare bli skuespiller. Hun tok frem en brosjyre for folkehøyskoler. Jeg fant en som hadde teaterlinje, og høsten etter begynte jeg på Romerike Folkehøgskole. Der møtte jeg en helt ny verden.
Senere, på Bårdar Akademiet, dans- og musikkteaterskolen i Oslo, traff han en annen lærer som skulle få stor betydning.
– Alexandre Myskova, en gammel russisk dame som hadde jobbet som teaterlærer i mer enn 30 år. Hun fikk meg til å forstå hvor mye arbeid som trengs, og hun lærte meg om evner jeg hadde, som jeg ikke ante noe om. Hun ville at jeg skulle bli operasanger, men jeg ville søke Teaterskolen. Det var hun som hjalp meg da jeg søkte.
Ville ikke vært suksessen foruten
Lørdag kveld 29. juni, når teppet går ned for absolutt siste forestilling av The Book of Mormon, er samtidig Frank Kjosås en fri mann.
– The Book of Mormon er et stykke og en suksess jeg ikke ville vært foruten. Men det krever engasjement og det krever muskler, sier Kjosås. Han skal fortsatt være skuespiller, men har også andre drømmer. Lite er bestemt, en av de første oppgavene er å være regissør for Teaterskolen når de skal spille Jakten på Nyresteinen i sirkusteltet i Frognerparken i sommer.
– Jeg har et aktivt ønske om å ha regi. Som skuespiller har jeg lyst til å gjøre både film og TV. Og jeg har lyst til å dra til utlandet og jobbe hvis muligheten skulle komme.
– Du sier permisjon «på ubestemt tid»? – Det er viktig for meg å tørre å stå i frilanstilværelsen, til og med hvis jeg plutse
lig står der og ikke har noen tilbud. Da må jeg oppsøke og finne jobbene selv. Når man har fått så mye arbeid kastet i ansiktet, er det interessant å se om jeg kan finne dem selv.
Blir det tid til andre ting, er det en annen drøm som er nærliggende for vestlendingen.
Den blanke dingsen
– Jeg har veldig lyst til å starte en liten restaurant et eller annet sted. Jeg er utrolig glad i å lage mat, er over gjennomsnittlig interessert i kokkekniver og knivsliping. Jeg har også tullet med at hvis jeg ikke kan fortsette som skuespiller, skulle jeg bli motorjournalist. Tenk på det å få teste biler på en bane. Men da jeg var i de formative årene, forsto jeg at det var en blindgate.
– Er den ikke fin. Den har nymontert sinkanode.
Frank Kjosås peker på en blank dings ved siden av den velbrukte propellen. Vi er på Skøyen Marina, der ligger den skinnende blå og nypolerte båten med pen grå kalesje og hvitmalt understell: snekke, type Polar 20, kjøpt brukt for bare få år siden.
Allerede ferdig oppusset og klar til å settes på vannet. Kjosås smiler sitt bredeste smil, og ansiktet lyser om mulig enda mer entusiastisk enn ellers.
– Vi kjøpte den for snart tre år siden. Det er plass til ti mennesker om bord, og den går akkurat passe fort. Man kan sove om bord, og når det er litt kaldt, er det bare å kaste anker, skru av motoren og åpne motorlokket, så sprer varmen seg under kalesjen. Kjosås løfter solbrillene opp på hodet. Når han sitter sånn i båten, ser han utover fjorden der ute mellom fastlandet og Bygdøy.
– Jeg har alltid hatt gode ting å gjøre på Det Norske Teatret. Nå er jeg klar for å seile på de syv hav.
Jeg har veldig lyst til å starte en liten restaurant et eller annet sted