” At Rolness plasserer meg på den antirasistiske venstresiden, er en trist misforståelse
Bjørn Stærk om Kjetil Rolness’ kritikk av hans Bannon-boikott
Kjetil Rolness mener det er oppsiktsvekkende at jeg takket nei til å delta på en ytringsfrihetsdebatt på Nordiske Mediedager bare fordi Steve Bannon skal intervjues på samme konferanse. Det er bra. En boikott er en aksjon, og da ønsker man å vekke oppsikt.
Men at Rolness samtidig plasserer meg på den antirasistiske venstresiden er en trist misforståelse. Jeg håpet at dette skulle vekke oppsikt nettopp fordi jeg ikke gjør det. Jeg har i årevis sagt at vi ikke trenger antirasistene lenger, fordi farlige ideer best møtes med åpen debatt. Men etter å ha sett hvordan det gikk med alle disse åpne debattene, har jeg kommet til at vi trenger dem likevel.
Antirasist?
Betyr det at jeg nå tilhører den antirasistiske venstresiden? Jeg vil heller si at det viser hvor verdifulle åpne debatter kan være, hvis man er villig til å argumentere saklig og lytte til saklige motargumenter. De kan være så verdifulle at de rett og slett får deg til å endre mening.
Jeg har argumentert for ytringsliberalisme. Samtidig har jeg prøvd å forstå hvorfor antirasister er uenige med meg. Jeg har kommet til at deres ideer forklarer høyreradikalismens vekst de siste årene bedre enn ytringsliberalernes ideer.
Jeg er for eksempel enig med dem om at radikale ideer vinner gjennom å fremstille seg som et legitimt ytterpunkt. Det har noe å si hvem du løfter frem. Det finnes ingen nøytrale debattarenaer som bare gjenspeiler samfunnet uten å påvirke det.
De har også rett i at debattene om islam, innvandring og nasjonalisme ikke bare handler om fakta, men også om normer og moral. Og de minner oss om at det står mer på spill for minoriteter enn for etniske nordmenn som meg og Rolness.
Flau invitasjon
Da jeg hørte at mediedagene hadde invitert Bannon, ble jeg først flau på deres vegne. Bannon har mistet innflytelse i USA og sliter med å gjøre seg relevant i Europa. Å invitere ham fremstår som et forsøk på å krydre konferansen med en pikant kjendis fra i forfjor.
Det er også meningsløst, fordi Bannon driver med en form for kynisk aktivisme som er vanskelig å avkle. Og det er galt, fordi det er en ære å være trekkplaster på en konferanse, og den politikken Bannon har bidratt til i USA og nå ønsker å fremme i Europa, har satt ham i vanære.
Dette er en politikk som uunngåelig ender opp med overgrep mot minoriteter og angrep på den saklige, åpne offentligheten både Rolness, Nordiske Mediedager og jeg ønsker å bevare.
De Balie
Det betyr ikke at det var lett for meg å støtte boikotten. Jeg er usikker på hvor grensen bør trekkes på en konsistent måte. Men jeg er ikke lenger redd for å prøve. Vi prøvde å gjøre dette på den ytringsliberale måten, slik jeg foreslo for noen år siden, og det fungerte ikke. Så nå prøver jeg å lytte til minoritetene som har noe på spill. Ikke for å gi dem vetorett, men fordi jeg tror de ser en del ting klarere.
Det pågår en lignende debatt i Nederland nå. Den amerikansk-egyptiske feministen Mona Eltahawy avlyste nylig et foredrag hun skulle holde på De Balie, et kulturhus i Amsterdam. Nederlandske minoriteter fortalte henne at de boikotter stedet, blant annet på grunn av en hatsk islamdebatt de arrangerte i 2017. Så da valgte hun å støtte boikotten.
Jeg kjenner ikke nok til De Balie til å si om boikotten er riktig. Men jeg tror Eltahawys instinkt er det: Lytt til dem som har noe på spill. Ta dem på alvor. Våg å prøve å trekke noen grenser, for det har ikke fungert å la være.
Våg å prøve å trekke noen grenser, for det har ikke fungert å la være
Krig mot offentligheten
Rolness frykter at vi alle nå vil måtte underkaste oss antirasistenes regler for hva vi får snakke om. Dette er en forvrengning av styrkeforholdet. Rolness har et nesten samlet Medie-Norge på sin side. Kritikerne står alene.
Det er også en forvrengning av hvem som truer offentligheten. Ytre høyre har gått til krig mot den liberale offentligheten og bruker løgn og hets for å knuse den. I Norge ser vi dette blant annet gjennom Resett, en blogg som oppfører seg som en aggressiv sekt: Daglige påminnelser om at alle der ute hater oss og uthengning av alle som våger å utfordre dem.
I Norge sliter slike miljøer med dårlig grobunn. Folk flest er blitt mindre bekymret for innvandring. Ytterfløyen er nok mer en voldstrussel enn en politisk trussel. Men de lykkes iblant med å slite ut og skremme hatobjektene sine, mens den moderate høyresiden later som ingenting. I land hvor
slike miljøer har fått politisk makt, bruker de den til å innskrenke offentligheten.
Lær av historien
Hva er antirasistenes skumle plan? Å bevare mangfoldet. At minoritetene blir lyttet til, de også. De krever bare at vi gir mindre plass til ideer vi vet fra historien er farlige, og at vi møter dem på en mindre naiv måte.
Altså er det ikke plass til alle lenger, men det var det ikke før heller. Den fullstendig åpne, nøytrale debattarenaen er en myte. I en liberal offentlighet kan vi ikke kaste bort plass på etnisk og religiøst hat. Og vi kan ikke behandle kyniske aktivister som om de var journalister.
Medielandskapet har endret seg så mye at jeg ikke vet nøyaktig hvor grensene kan og bør trekkes. Men jeg vet at siden offentligheten også er en kamp om normer, må normene forsvares ved å velge bort enkelte debatter og vende ryggen til bøllene. Og vi som har lite på spill, bør lytte mer til minoritetene. Såpass skylder vi dem. Det er tross alt på deres knuste kropper Bannons venner ønsker å bygge sitt nasjonalistiske, antiislamske og illiberale Europa.
Til dem som deltar på mediedagene: Det vil vekke oppsikt om dere avlyser, og det vil vekke oppsikt om Bannon snakker til tom sal. Tenk over om den oppsikten kan brukes til noe.