Arbeidsfolks stemme blir stadig svakere

Erna Solberg er bekymret for hvordan vi snakker om de rikeste. Jeg er bekymret for at arbeidsfolkenes stemme blir stadig svakere i det norske arbeidslivet. For noen måneder siden besøkte jeg skipsverftet Vard utenfor Ålesund. Plassjefen og klubblederen viste meg rundt. Nye avanserte skrog ble bygget. Optimismen var tilbake. Men rundt kaffebordet etterpå fortalte de om krisen som traff da oljeprisen falt i 2014. Det var en brutal omstilling. Så sa plassjefen uoppfordret: «Det hadde aldri gått om ikke nær 90 prosent av de ansatte her er organisert i Fellesforbundet». Klubblederen nikket.

Jeg skvatt da statsminister Erna Solberg sa rett ut i en debatt nylig at vi må la være å kritisere dem som tjener penger

Forskjellene øker

Erkjennelsen hos Vard er den samme mange norske industribedrifter deler. Kjernen i den norske modellen: Det nære samarbeidet mellom ledelse og ansatte. At klubblederen kan snakke, åpent og ærlig, på vegne av så mange. Det er viktig når det drar seg til og bedriften kanskje må nedbemanne. Og det er viktig i det daglige og for å sikre arbeidsfolk trygghet i jobb og en lønn å leve av også i fremtiden.

Det siste har vi nesten tatt for gitt i Norge. Små forskjeller, relativt høye lønninger og høy tillit. Men nå er det under press. Forskjellene øker, også her. Det er dårlig for mennesker og dårlig for samfunnet.

Solberg bekymret for de rike

Derfor skvatt jeg da statsminister Erna Solberg sa rett ut i en debatt nylig at vi må la være å kritisere dem som tjener penger. Det er talende: Høyre-lederen er bekymret for om de rikeste får nok anerkjennelse. Høyreregjeringen har gitt milliarder i skattekutt til dem med mest og sagt at det vil gi nye investeringer og flere arbeidsplasser. Men regjeringen kan ikke dokumentere om det virker i praksis. I stedet øker forskjellene.

I arbeidslivet er større forskjeller dårlig for vår evne til å møte fremtiden. Hvis forskjellene øker mellom fagarbeideren, ingeniøren og sjefen, synker tilliten, og det blir vanskeligere å samarbeide når ny teknologi eller økonomiske nedgangstider utfordrer de eksisterende arbeidsmåtene.

Innflytelse på egen lønn

Og utfordringene kommer. Vi skal ha nye bein å stå på ettersom oljen blir en mindre del av norsk økonomi. Vi skal kutte utslipp, og vi skal ta vare på flere eldre. Derfor bekymrer det meg at vi har en regjering som tror at verdier skapes ovenfra, av eierne. Slik er det ikke. I Norge skapes verdiene i et lagarbeid mellom arbeidsfolk, ledelse og eiere. Skal denne modellen virke, må arbeidsfolk ha en sterk stemme. Derfor trenger vi det organiserte arbeidslivet.

Organiserte arbeidsfolk med innflytelse på egen lønn er en av de viktigste grunnene til at vi har hatt små forskjeller i Norge til nå. Ofte hører jeg at mange frykter ny teknologi – robotisering og automatisering – fordi det vil stjele jobber og presse lønningene ned. Men det er ikke teknologien i seg selv som truer. Det som truer arbeidsfolk, er at de får en svakere stemme rundt bordet.

Ulikhet skyter i været

Teknologiske endringer er jo ikke noe nytt. Dampmaskin og mekanisering, vannkraft og elektrifisering, datamaskiner og internett. Det var store teknologiske omveltninger, men ved hver korsvei fikk arbeidsfolk ta del i gevinstene når kaken ble delt. Det ser vi mindre av nå. I USA eier den rikeste prosenten av befolkningen mer tilsammen enn de 90 prosentene på «bunnen». Ulikhet skyter i været hos oss og rundt oss, som i Sverige, Storbritannia og Frankrike.

Men det er ikke på grunn av roboter. Det er på grunn av politikk. Derfor er det så urovekkende at andelen av arbeidstagere som er medlem i en fagforening, har falt. Nå er den under 50 prosent i Norge. Samtidig skriver høyreregjeringen i sin erklæring at den anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet.

Poenget med orden

Arbeiderpartiet vil styrke det organiserte arbeidslivet. Vi vil øke fagforeningsfradraget, så flere har råd til å organisere seg. Vi vil bruke trepartssamarbeidet langt mer aktivt enn høyreregjeringen til det beste for arbeidsfolk, så flere ser poenget med å organisere seg. Og vi vil sikre at alle nyansatte, også utenlandske, får vite om hvilken fagforening som er aktuell for dem, så flere blir klare over muligheten til å organisere seg.

«Alle bør være organisert», fastslo Anita Krohn Traaseth da hun gikk av som sjef i Innovasjon Norge. Hun sier hun aldri ville klart fem år med omstilling uten de gode rådene fra de tillitsvalgte.

Det er poenget med orden.