Utenlandsadopterte nordmenn blir hvitvasket

Ien tid hvor politisk diskurs rundt temaer som feminisme, immigrasjon og postkolonialisme er blitt populært og absolutt har tilknytning til utenlandsadopsjon, er det overraskende stille fra norske utenlandsadopterte. I beste fall er det bare et spørsmål om tid og nok et tilfelle av at Norge henger etter, i verste fall er vi blitt fullstendig hvitvasket.

Ser vi til våre naboland, er klimaet langt mer nyansert. I både Danmark og Sverige finnes stemmer fra adopterte som brukes til å utfordre den endimensjonale, foreldrestyrte og «hvite» ideen om hva utenlandsadopsjon er.

Forskjeller i Norden

Blant disse finner vi Tobias Hubinette, Ellen Nyman, Lisa Wool-Rim Sjöblom, Lene Myong og Jane Jin Kaisen, i tillegg til et knippe av selvinitierte facebooksider og instagramkontoer som «Stulen identitet» eller «Den andra stranden», som alle bidrar til en diskurs som strekker seg fra samtidskunst til akademia til sosiale medier.

Uten tvil regnes de som en minoritet innenfor en minoritet, men de finnes absolutt og vet å gjøre seg synlige. Og mens disse svenske og danske adopterte blir kunstnere, akademikere, aktivister, er vi i Norge beste fall blitt redusert til sosialpornografi på TV.

Ekstrem situasjon

Det burde settes store spørsmålstegn ved hvorfor Norge har et så positivt syn på utenlandsadopsjon og hvorfor det virker som de adopterte deler dette synet. Dette på tross av at den norske stat har bidratt til å sette oss i en ekstrem situasjon, uten å følge opp etterdønningene. Det kommer tydelig frem når vi ser på etterarbeid for adopterte ved mangel på støtteapparat og oppfølgingstiltak, lite transparente adopsjonsprosesser og ingen støtte til tilbakereiser eller røttersøk.

Å beskytte eller ikke utfordre det regjerende systemet ligner en aksept av de globale ulikhetene som er premisset for utenlandsadopsjon. Det minner guffent om en trofasthet lik «husnegre» hadde i USA under slaveritiden. «Husnegrene» levde gjerne sammen med herskapet, hadde bedre klær og fikk bedre mat. Men til hvilken pris?

Bilopphugger eller Brækhus

Den som tror denne kritikken springer ut fra eller handler om ikke å ha hatt en bra oppvekst i Norge, har misset hele poenget.

Det finnes nok av personlige historier om tragedie eller dyster selvmordsstatistikk blant adopterte, men dette handler ikke om enkeltsakene, men strukturene i adopsjonssystemet. Det angår alle oss adopterte, enten du er bilopphugger eller Brækhus, blant de nesten 20.000 utenlandsadopterte i Norge i dag.

Vårt engasjement og kunnskapsnivå kan ikke gå hånd i hånd med norske politikeres viten og vilje rundt utenlandsadopsjon, for den er på et bunnivå.

Identitet, ikke assimilering

Vi må redefinere hva en suksessfull adoptert er og erkjenne problematikken som medfølger. Slik det fremstår i dag, er det en person som har mistet all sin kulturelle og biologiske arv som følge av en vellykket assimileringsprosess.

Om vi hadde en bedre idé om hvem vi er, ville vi ikke tillatt så dårlige tilstander, for vår egen del og for alle andre pårørende av utenlandsadopsjon, i dag så vel som i fremtiden.