Skal Oslo virkelig ha hytter i sentrum?
Det er ikke uvanlig å være for fremskritt, men mot endring. En kandidat så vi 27. april da Aftenpostens kommentator Joacim Lund ble bestyrtet og rapporterte fra sin sinnsstemning. Min artikkel om å utnytte arealet til kolonihagene annerledes var «forbløffende svakt begrunnet». Min «rivningsiver bygget på misforståelser». Jeg «snubler i tilløpet», det «baller seg til» for meg i innledningen. Jeg leverte til og med en «logisk kortslutning». Jeg ville «rive skitten», og Lund konstruerte selv eksempler som Slottet, botanisk hage og Akershus festning. Det jeg skriver, er så ille at det «bare vil finne en viss resonans i Fremskrittspartiet».
Karikering
Selv i polariseringens tidsalder er det uvanlig å få en slik respons på tanker om arealutnyttelse. Det blir selvsagt festligere om en angriper noe oppdiktet, men det er mer informativt å se på det som skrives. Det er dessuten en velkjent finte å karikere og karakterisere.
Lund sier at han som kolonihagebeboer er mer kvalifisert enn meg. Det er jo omvendt. Men dem som uansett er best kvalifisert, er jobbpendlerne. Lund nevner dem ikke – underlig når temaet er knapphet på tomter i sentrum.
Eiendomsverdi beregner Sykepleierindeksen. Den angir andelen av solgte boliger som en nyutdannet sykepleier har råd til. I mars 2019 sto den på 5 % i Oslo, så en sykepleier er utestengt fra 95 % av markedet. Smak på tallene.
Vi trenger boliger, men Lund skriver at kolonihagenes 447 mål er så lite at vi kan finne andre løsninger. Gjerne det. Oslo trenger det. Den muligheten har vi imidlertid hatt lenge, og likevel kan sykepleierne kjøpe bare 5 %. Grunnen kan være at det beste blir det godes fiende: Fordi vi burde gjøre mye, og mye er bedre enn noe, gjør vi ingenting. Vi beholder hytter i sentrum av storbyen.
Lund påstår at kolonihagebeboerne ikke er noen «privilegerte få» fordi det bare er å sette seg på venteliste. Vel. Det er 1097 hytter å slåss om. Siden antall, utskiftning (flere tusen på liste) og ventetid (10 år) har betydning, nyter beboerne i alle fall noe som er få forunt.
Usant
Det som gjør mest vondt intellektuelt er når Lund presenterer som sitt bærende premiss at en endring av kolonihagearealene betyr at vi bygger igjen byens parker og fellesarealer. Vil du endre kolonihagene, vil du også vil rive Akershus festning. Dette er usant. Ingen mener dette. Ingen vil erstatte kolonihagene med grusom betong. Poenget er å utnytte arealet bedre – for samfunnet. Jeg besøkte Hjemmets kolonihage på Bjølsen sist lørdag. Den var stengt bak et to meter høyt metallgjerde. Så besøkte jeg parsellhagene på Geitmyra ved Ring 2 ( ja, Ring 2). Etter en tur langs et metallgjerde med piggtråd, fant jeg en åpning, tre mennesker, en rusten traktor, noen høner og en del skrammel. Aftenposten, ta bilder og deretter meningsmåling på togene i rushtiden.
Med riktig utnyttelse ville dette øde sentrumsområdet en lørdags ettermiddag ha sydet av folk: Museum, universitet, gressplen, fontene, kafé, skateboard, barnevogner – og boliger. Moderne arkitekter klarer til og med å lage urtehager på museumstak.
Tverrpolitisk feighet
Lund mener det er et godt tegn at det er tverrpolitisk enighet om å beholde kolonihagene. Mon det. Heller tverrpolitisk feighet. Å holde seg med hellige kyr er dårlig husdyrhold.
Her er menyen:
Oslo kan ha hytter i sentrum, ha høye boligpriser – og la mange bo trangt eller pendle langt.
Oslo kan flytte hyttene, få lavere boligpriser – og la mange bo godt, nært og ved åpne parker.
Det er en velkjent finte å karikere og karakterisere