Barnefaglig og juridisk kunnskap er ikke «føleri». Det er forutsetninger for et sivilisert samfunn.

Innvandringspolitisk talsmann for Fremskrittspartiet, Jon Helgheim, spør retorisk om barn av IS-krigere er mer verdt enn andre barn, før han følger opp med at den pågående debatten bærer preg av dårlig kvalitet og affektstyrt perspektivløshet.

Helgheim påpeker at han har medfølelse for alle barn, «ikke bare en håndfull barn med påstått norsk tilknytning», men mener flertallet, altså alle de barna som er rammet av IS-krigernes herjinger, nå må lide på grunn av «føleriet for ett forsvinnende mindretall». Han hevder det er «mer rasjonelt med en internasjonal dugnad for å hjelpe alle barn som sitter i dårlige leire».

Deretter følger en redegjørelse for at det han kaller «IS-barn» ikke egentlig er norske barn, at de ikke har papirene sine i orden og derfor ikke kan komme hit. Han avslutter med at «IS-barn» og andre barn, ikke må forskjellsbehandles.

Gradering av verdi

Jeg er enig i at barn ikke skal forskjellsbehandles. Alle barn som lider under IS, bør få hjelp og beskyttelse. Barn av IS-krigere er også ofre for denne krigen. Vi kan ikke gradere barns verdi på bakgrunn av foreldrenes handlinger. Barna har alle blitt sviktet av de voksne og av verdenssamfunnet, noe som alltid er sant når krig rammer barn. Noen har også blitt sveket av sine foreldre. Uansett trenger de hjelp og oppreisning.

«Forskjellsbehandlingen» ligger ikke i at de er barn av IS-krigere, men i at de er norske borgere.

Barn får automatisk tildelt norsk statsborgerskap ved fødsel så lenge minst én av foreldrene har norsk statsborgerskap. Det er altså foreldrenes status, ikke hvorvidt barna har vært i Norge, som er av betydning. Selv om barna aldri har vært her, skal de likevel anerkjennes som norske barn med selvstendige rettigheter. Myndighetene har derfor et særskilt ansvar overfor dem.

Myndighetenes ansvar

Statsministeren har selv bekreftet at Norge er forpliktet til å ta hånd om norske borgere, men har inntil nylig ment at de må finne veien ut av leirene selv, så sant de ikke er foreldreløse barn. Det er imidlertid umulig for en underernært 2-åring og en 4-åring med lungesykdom å ordne med nødvendige dokumenter og starte reisen mot Norge, selv om mor lever.

Barna må derfor få hjelp til å komme i sikkerhet, til nødvendig medisinsk hjelp og til en oppvekstsituasjon med faktiske fremtidsutsikter. Myndighetene bør gjøre alt som trengs for å sikre sine egne borgere. Gjerne parallelt med en internasjonal dugnad for å hjelpe flere barn i nød, som ikke er like heldige at de kan få norsk beskyttelse.

Juridisk og barnefaglig kunnskap

Dette er ikke «føleri», det er norsk og internasjonal rett. Å forholde seg til lover og regler, moral og etikk, er ikke emosjonell propaganda. Det viktigste vi gjør som samfunn, er å ta vare på barna. Gode barndommer skaper gode liv og borgere, og derigjennom gode samfunn. Det er det mest rasjonelle og det eneste riktige å gjøre i et anstendig samfunn.

Norges forpliktelser overfor barn skal ikke være betinget av hvorvidt man har sympati eller medfølelse for menneskene det gjelder. Det er barnekonvensjonen og annen lovgivning som skal hjelpe oss med å navigere i de vanskelige sakene og når våre verdier settes under press.

Meningsytringene fagfolk, politikere og hjelpeorganisasjoner bidrar med i denne debatten er ikke «føleri for et forsvinnende mindretall», men et budskap forankret i juridisk og barnefaglig kunnskap. Det bør lyttes til, selv om det følelsesmessig kjennes feil.

Barn av IS-krigere er også ofre for denne krigen