Ubehagelig kommersiell
En platt og konstruert plate med små glimt av autentisitet.
Den amerikanske sangeren og låtskriveren Alicia Beth Moore (39) – alias Pink – har en karriere som går helt tilbake til midten av 90-tallet. Dette er hennes åttende studioalbum. Det er nesten vanskelig å tenke på at hun debuterte som soloartist med et slags alternativt R&B-album i 1999, for R&B er ganske fjernt fra hennes nåværende lydbilde. Når sant skal sies, har de syv albumene som fulgte debuten vært en smeltedigel av sjangere. Hvis hun skal plasseres, så er det som en popartist inspirert av rocken og countryens verden.
Designet, ikke laget
Det som ofte er problemet med en popstjerne av dette kaliberet, er at de tar musikalske grep for å holde på relevansen og nå ut til yngre målgrupper i takt med at musikktrendene endrer seg. Smart, vil mange si.
Ja, det kan hende, men det har en litt ubehagelig lukt av penger. Spesielt på hennes forrige prosjekt, i 2017, begynte noen litt fremmede hiphop-produksjoner å dukke opp. Og en gjesteopptreden av Eminem.
Hurts 2B Human er et potpurri av platt og altfor konstruert pop. Gjennom 13 låter får vi høre noe musikk som kanskje er Pink selv, men for det meste føles det som kjølige og kalkulerte låter som er designet, ikke laget.
Hvem er Pink?
Tittellåten «Hurts 2B Human», med samtidspopartisten Khalid, er et åpenbart eksempel på noe som føles som et «cash grab».
Khalid nyter for øyeblikket en glitrende popkarriere med flere listeplasseringer og skyhøye avspillingstall. 21-åringen har dessuten en mye yngre fanskare – altså en annen målgruppe. Men denne låten føles som om Pink prøver å treffe bredest mulig ved å stjele Khalids fans til egne rekker.
Det kan hende at hun genuint er fan av Khalid, men denne fryktelige klagende, sytende låten gir helt andre konnotasjoner. Det samme gjør «Can We Pretend». En pop-EDM-låt av plast som er blottet for sjel og totalt malplassert i Pinks musikkunivers. Hva nå enn hennes univers er lenger
ink har fortsatt en utrolig sterk vokal og leverer gode prestasjoner jevnt over. Spesielt i albumets siste del, som er mye mer nedpå og for det meste består av såre ballader. Der klarer Pink en form for redningsaksjon.
Særlig duetten med.countryartist Chris Stapleton, som har strykere og steelgitar, står igjen som et av albumets beste låter. Her låter Pink mer som, vel, Pink. Her fremstår hun autentisk, ikke konstruert og ubehagelig kommersiell.
Men Hurts 2B Human er identitetsløs i sin form. Det virker ikke som det er gjort et forsøk på å lage et album med en logisk sammenheng. Låtene har lite med hverandre å gjøre. Kanskje er den mer ment som en spilleliste?
Pink spiller i Telenor Arena 5. august. Konserten er for lengst utsolgt.