– Sjokket man kan lage med teateret, vil jeg ha i musikken
– Vi er nødt til å gjøre noe annet med orkestermusikken for at den skal få gjennomslagskraft, mener Anders Beyer, festspillsjef i Bergen.
–Vi må kunne ta Grieg kjærlig i kragen og spørre: Hva kan vi bruke dette til? Hva sier dette oss?
Anders Beyers stemme dirrer i telefonen over fjellet, som om han roper gjennom tiden til en Grieg i et annet århundre. I dag åpner han sitt syvende festspill i Bergen, først med seremoni på Edvard Griegs plass utenfor Grieghallen, så med forestillingen Venter av Karl Ove Knausgård og Calixto Bieito.
Det klassiske programmet er stort og flott og har internasjonale navn som fiolinisten Hilary Hahn, cellist Yo-Yo Ma og pianistene Paul Lewis og Leif Ove Andsnes. Den klassiske musikken har vært kjernen i Festspillene i Bergen siden den første festivalen i 1953. Men de senere årene er musikken på festspillene blitt overgått av scenekunsten når det gjelder evnen til å provosere.
I fjor var det Christian Lollikes Black Madonna, og Vinge/Müllers Panini-BoysRoom som skapte overskrifter. I år er selv det sceniske roligere, med Knausgård og Bieitos forholdsvis trygge sceniske eksperiment Venter, en 20 år gammel forestilling fra teaterekstremistene i La Fura dels Baus og teaterlegende Robert Wilsons The Sandman som høydepunkter. Mest omtalt er gjenoppsetningen av vinterens store teaterhendelse, Ways of Seeing, som ble hanket inn i siste liten i vår.
Gammelt stoff, ny historie
– Jeg vil bruke kunsten som en begynnelse på en diskusjon som angår mange mennesker. Slike forestillinger trekker med seg mye debatt og viser at kunsten kan gjøre noe. Teatret har en fordel der. Det kan stille opp et speil og ta opp dagsaktuelle temaer, sier Beyer.
– Kan vi ikke g jøre det med klassisk musikk?
– Jo, men musikk er litt mindre diskursivt. Det har gjerne ikke tekst. Så vi må måles på vår evne til å ta gammelt stoff og lage en ny historie.
Det er det ikke alle som liker. Årets klage er at det er for lite Grieg på årets festival. Festspillsjefen mener en del av kritikken er feilslått.
– Mange av dem som sier at de vil «ta vare på Grieg» på denne måten, har misforstått oppgaven som ligger i å ta vare på en arv. Symfoniorkestre over hele verden legges ned, det skjer overalt, og det kommer nok til å skje i Norge også. Vi tror at folk kommer til å strømme til orkesterkonserter bare de blir gamle nok. Men vi er nødt til å gjøre noe annet med Grieg, med orkestermusikken, for at den skal få gjennomslagskraft, sier han.
Vil ha sjokkmusikk
Skulle ikke da Festspillene i Bergen være et sted for å fornye denne langsomt stivnende kunstformen? Det meste av klassiskrepertoaret i årets festspillprogram er likevel nettopp klassisk i formen.
– Da vi lagde ny strategi for Festspillene i 2012, var vi opptatt av evolusjon, ikke revolusjon. Trofaste publikummere skal gjenfinne sitt festspill. Men jeg har lyst til å vise klassiskpublikumet at også denne musikken kan ha en brodd, hvis det er vinklet på riktig måte. Det sjokket man kan lage med
Vi tror at folk kommer til å strømme til orkesterkonserter bare de blir gamle nok
Anders Beyer, festspillsjef
teateret, vil jeg gjerne også ha i musikken, sier Beyer og viser til åpningsforestillingen Venter som ett slikt eksempel.
I den spiller Bergen Filharmoniske Orkester Griegs originale scenemusikk fra Peer Gynt, mens Karl Ove Knausgård og den omstridte regissøren Calixto Bieito går løs på tekst og iscenesettelse. Det er Grieg, i ny drakt. Et beslektet prosjekt var Netia Jones og Barokksolistenes iscenesatte versjon av Händels Messias for to år siden.
– Klassisk musikk er liksom blitt et hellig sted hvor ingenting er lov. Det er helt feil holdning. Dessuten: Hver dag busses det hundrevis av mennesker opp til Troldhaugen for å høre Grieg slik det var den gangen. Da må Festspillene kunne gjøre noe annet.
Man kan likevel ikke si at Festspillene i Bergen går i bresjen for denne utviklingen. I de siste årenes programmer har klassisk musikk i klassisk form i stor grad levd trygt og parallelt med mer eksperimentelle krysningsformer.
– Det hjelper ikke å ha rett hvis man ikke får rett. Blir det for radikalt, ender jeg på forsiden av avisene med halve byen mot meg. Det går langsomt. Jeg skulle nok ønske det gikk litt fortere, sier Beyer.
Påstander og refleksjon
Det er kanskje ikke bare Beyers skyld at den klassiske musikken ikke akkurat setter dagsorden for tiden. Selv ikke bestillinger av helt nye verk fra verdenskjente komponister som Kaija Saariaho (festspillprofil i 2017) og Unsuk Chin (festspillprofil i 2019) har fått noe særlig medieomtale i allmennpressen. Det blir fort for «smalt».
– Alt skal jo ikke provosere for enhver pris. Urfremføringer av samtidsmusikk eller klassiske konserter trigger kanskje ikke avisoverskrifter, men har sin egen resonans i at det skaper refleksjon hos lytteren, understreker Beyer, som selv har bakgrunn som pianist og journalist.
Han skulle ønske musikkskribenter heller ville bruke kunstmusikken til å si noe om samtiden sin, enn å beskrive hva som fysisk foregikk på scenen.
– Klassisk musikk og samtidsmusikk skriker etter å bli tolket og skrevet om. Vi som skriver, må tørre å påstå en masse ting, tørre å si at dette handler om mer enn bare hva man hører i salen. Forklar noe om livet vi lever nå, reflektert i denne Bachmotetten eller Mozart-kvartetten, sier Anders Beyer.