Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne

Harald Stanghelle mener det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA. Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vil endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten Wikileaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker er blitt utsatt for.

Kunne ikke ignoreres

Ingen av dem som sto bak dette på høyt nivå i USA er blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene.

De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene, er naturlig nok rasende over at Wikileaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverdenen.

Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.

Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av Wikileaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det frem at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra Wikileaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt». At Aftenposten samme år brøt alt samarbeide med WikiLeaks på et etisk grunnlag, har jeg tidligere uttrykt forståelse for.

Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til Chelsea Manning med et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen mot Assange og ny fengsling av Manning for å nekte vitnemål mot Assange, stadfestet på nytt 16. mai.

Utenriksminister Mike Pompeo gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016–2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg.

Stanghelle skriver også om senere omstendigheter rundt lekkasjer fra Wikileaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.

Uskyldig inntil det motsatte er bevist

Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.

For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort, for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.

Man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har g jort, for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken