Laks til Kina er flaks for Norge

Tre svært gode nyheter forsvant nesten i T-skjortestøyen rundt Kinas norgesbesøk den siste uken.

1. Fiskeriminister Harald T. Nesvik og Kinas toll- og veterinærminister Ni Yuefeng signerte mandag en ny lakseavtale som legger til rette for forutsigbar markedsadgang til Kina for de neste årene.

Det er viktig for norsk økonomi.

Kina, med sin hurtig voksende, laksespisende middelklasse er det desidert største vekstmarkedet for norsk lakseeksport i Asia og bare sammenlignbart med USA i verdenssammenheng. Ved utgangen av mai er det så langt i år eksportert sjømat til Kina for rundt 1,6 milliarder kroner, en oppgang på 34 prosent fra samme periode i fjor. Med denne ukens avtale vokser forventningene ytterligere, noe som vil kunne innebære nye arbeidsplasser og økt verdiskaping langs kysten.

Som danskene sier: Den som vil fange store fisker, må ha store kroker.

2. Kina dropper utestengelsen av store lakseprodusenter. Selv om lakseeksporten til Kina har økt de siste årene, har ikke alle fått gleden av å delta på festen. I 2015 nektet Kina å ta imot laks fra Troms, Nordland og SørTrøndelag på grunn av funn av laksesykdommen ILA. I fjor droppet Kina sanksjonene mot disse regionene, men opprettholdt utestengelsen av slakterier hos Lerøy, Nordlaks og Salmar. Denne uken bestemte Kina seg for å ønske disse produsentene velkommen tilbake til varmen. Det har naturligvis betydning for disse bedriftene, men også underleverandørene deres og samfunnene de opererer i.

3. Markedet forlanger bærekraft. At laksenæringen har potensial til å vokse, er åpenbart. Årets tall viser det, og ambisjonene er kolossale. Rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav 2050», som ble publisert i 2012, legger opp til en femdobling i løpet av de neste 30 årene.

Men veksten har sin pris.

Høy fiskedødelighet i merdene, stort klimaavtrykk fra fôrproduksjon, transportutslipp, miljøproblemer i fjordene, lakselus og rømming er alle alvorlige problemer norsk oppdrettsnæring sliter med. Det hersker bred politisk enighet om at veksten må være bærekraftig. Derfor er kysten delt inn i 13 ulike regioner. Er oppdrettsnæringens miljøpåvirkning akseptabel i regionen, får den grønt lys for vekst. Er den ikke, skifter lyset til rødt.

Det er imidlertid ikke bare norske myndigheter som er opptatt av bærekraft. Det er også Kina og andre kunder som vil ha norsk laks (i alle fall frem til fisken flys ut fra Gardermoen). Det betyr at oppdrettsnæringen må satse enda tyngre på bærekraft for å få mulighet til å vokse og sørge for at de store kundene ikke glipper.

Som danskene sier: Den som vil fange store fisker, må ha store kroker.