Man trenger ikke makt for å endre et land

Med en øl i hånden, høye latterbrøl og kvass retorikk har Nigel Farage forandret Storbritannia. Nå er han tilbake med et brak.

Farage er blant de viktigste politikerne Storbritannia har hatt de siste tiårene

Tidligere var målet å skape «et jordskjelv i britisk politikk». Men det er ikke lenger godt nok. – Denne gangen kjemper vi for en demokratisk revolusjon, sa Nigel Farage (55) da han lanserte Brexitpartiet i midten av april.

Det som har skjedd siden, har tatt de fleste på sengen. På drøyt en måned har partiet, som ikke har noe program, gått fra 0 til 33 prosent på målingene til EU-valget. Samtidig er oppslutningen om det konservative regjeringspartiet i fritt fall. Det er ikke usannsynlig at de ender opp som fjerde eller femte største parti i Storbritannia ved morgendagens valg. Det vil være et valgsjokk av de sjeldne.

En mann av folket?

Med finkjemmet hår, formelt antrekk og dyr privatskoleutdanning fremstår ikke Farage som den naturlige lederen for et folkeopprør. Før han ble politiker jobbet Farage i mange år som råvare-trader i Londons finansdistrikt. Han har en overdådig livsstil, som ifølge britiske medier delvis finansieres av forsikringsmagnaten Arron Banks.

Alt dette til tross har Farage klart å fremstille seg som det glemte Storbritannias fremste forsvarer. Med sin joviale fremtoning, høye latterbrøl og kjappe replikker gjorde han høyrepopulistiske UKIP valgbart. Oppslutningen falt imidlertid kraftig etter at Farage gikk av som leder i 2016. De siste årene har UKIP dessuten flyttet seg enda lenger mot høyre, noe som bidro til at Farage i desember meldte seg ut.

Som populister flest har Farage vært involvert i en drøss med kontroverser, men det meste har prellet av. Brexitpartiets rakettvekst viser også at han er en dyktig politisk operatør. Partiet holder store folkemøter og har rekruttert et bredt spekter av kandidater. De vinner i sosiale medier og vinner kampen om journalistenes oppmerksomhet.

Langt fra regjering

I nærheten av regjeringskontorene har Farage imidlertid aldri vært. Han har ikke engang klart å sikre seg en plass i det britiske parlamentet, syv forsøk til tross. I stedet har han måttet ta til takke med et sete i EU-parlamentet i Brussel.

Men politikere trenger ikke å være i maktposisjon for å endre et land. Det er Farage kroneksempelet på. Financial Times siterer en konservativ partitopp på at Farage er den «mest innflytelsesrike britiske politikeren siden Tony Blair – kanskje til og med siden Margaret Thatcher».

Det kan alltids diskuteres, men det vil ikke være en overdrivelse å si at Farage er blant de viktigste politikerne Storbritannia har hatt de siste tiårene.

Sentral i EU-valgkampen

Tidlig på 90-tallet var det kun et fåtall briter som ville ut av EU, ifølge tall fra valgekspert John Curtice. Farage er blant dem som har jobbet utrettelig for å endre opinionen, blant annet ved å koble spørsmålet om EU-medlemskap til innvandring, selvstendighet og patriotisme.

Det funket. Da daværende statsminister David Cameron lov te velgerne en folkeavstemning om EU før parlamentsvalget i 2015, var det i et forsøk på å demme opp for velgerflukten til UKIP og Farage.

Farage spilte også en sentral rolle i EU-valgkampen. Han ble aldri en del av den offisielle Vote Leave-kampanjen, men etablerte sin egen organisasjon, Leave.EU. Den gikk mye lenger i å fokusere på innvandring. Farage fikk sterk kritikk for dette, men nettopp innvandring var den avgjørende saken for mange av dem som ville ut av EU.

Baner vei for Boris

Farage fortsetter å sette sitt preg på britisk politikk. Faktisk kan Brexitpartiets fremgang påvirke hvem som blir Storbritannias neste statsminister.

Theresa May har overlevd mye, men nå tyder det meste på at hennes dager som leder er talte. Blant dem som drømmer om å ta over, er brexitforkjemper og tidligere utenriksminister Boris Johnson. Han er omstridt både i partiledelsen og blant briter flest, men han er populær på grasrota i partiet. Mange tror han har langt bedre forutsetninger for å vinne tilbake velgere fra Farage enn mer moderate lederkandidater. Og akkurat nå er det der slaget står.

For Farage sier seg ikke fornøyd med seier i EU-valget. Han vil knekke topartisystemet i Storbritannia og «endre politikken for godt». Et parlamentsvalg kan presse seg frem allerede til høsten, og ingen kan si med sikkerhet hva utfallet vil bli. Dersom Farage stjeler mange konservative velgere, kan det paradoksalt nok føre til at par tiene som åpner for en ny folkeavstemning, får flertall.

Kampen om brexit er ikke ferdig. Det er ikke historien om Nigel Farage heller.