Aktiv dødshjelp er et blindspor

Offentlig debatt om medisinske veivalg for alvorlig syke beveger seg fra ytterpunkt til

ytterpunkt.

På den ene siden et jag etter nye behandlingsmetoder som kanskje kan utsette døden noen måneder, med høylytte krav om at det nyeste legemiddelet blir gjort tilgjengelig, uavhengig av hvilken kostnad det påfører samfunnet, eller hvor godt effekten er dokumentert. På den andre siden et like høylytt krav om at aktiv dødshjelp blir legalisert slik at alvorlig syke skal slippe å «skrike seg inn i døden».

De fleste dør fredelig

Mange synes å ha en oppfatning om at livets siste fase er utålelig lidelse, en virkelighetsbeskrivelse det er vanskelig å kjenne seg igjen i.

De fleste som dør i Norge, opplever en forholdsvis kort sykdomsperiode og dør fredelig.

Det er større grunn til å bekymre seg for livskvaliteten i livets siste fase dersom helsevesenet konsekvent skal sette alle kluter til når livet går mot slutten. Behandling som fratar individet dets autonomi og livskvalitet og som bare utsetter det uavvendelige, kan lett bli resultatet. Dette er grunnen til at fagmedisinske foreninger verden over har satt som mål at pasienter med forventet alvorlig prognose alltid skal tilbys palliativ behandling som et alternativ.

Fører ikke frem

Der omfattende behandlingstiltak er iverksatt, og vi kommer til en erkjennelse av at dette ikke fører frem, er det medisinsk og juridisk grunnlag for å avslutte behandlingen. I slike tilfeller forutsettes det at pasient og pårørende informeres, og vi er da helt avhengige av et godt tillitsforhold. Dersom vi mistenkes for å ville påskynde døden heller enn å hindre ytterligere lidelse, har vi erfaring for at det raskt utvikler seg en fastlåst situasjon som er svært krevende for alle parter.

Vanskelig oppgave

Et underliggende premiss i kravet om legalisering av aktiv dødshjelp er at «hjelpen» skal utføres av helsepersonell. Dette gjør oppgaven overfor pårørende enda vanskeligere.

Helsepersonell som ønsker å gi god omsorg til døende vil kunne oppleve at det settes spørsmålstegn ved deres intensjoner og handlinger, noe som vil kunne påvirke omsorgen i negativ retning. Leger som tar beslutninger om behandlingen, vil oppleve et moralsk dilemma når de noen ganger forventes å ta livet av pasienten, og noen ganger å gi maksimal palliativ behandling, ofte med nokså like medisinske virkemidler.

Vi som tar beslutninger om avgrensning av livsforlengende behandling, må leve med våre valg. Det kan være vanskelig. Jeg misunner derfor ikke kolleger som må leve med vissheten om at de med vitende og vilje har tatt livet av pasientene sine.

God informasjon

Vi bør alle reflektere over hvordan vi vil ivaretas den dagen livstruende sykdom rammer. Der medisinsk behandling med stor sannsynlighet vil komme til kort, vil de fleste være tjent med en helsetjeneste som bidrar til at livskvaliteten i livets siste fase blir så god som mulig heller enn inngripende behandling. Et slikt veivalg forutsetter godt informerte pasienter.

Skremmebilder av døden og glansbilder av nye behandlingsmetoder er like lite opplysende.