Er det synd på norske, hvite menn?

To av tre Resett-lesere mener at det er så mye fokus på å hjelpe svake grupper, at vi ender opp med at hvite, norske menn blir diskriminert.

Visst er hvite, norske menn mindre privilegert enn før. Men som gruppe er vi fortsatt blant de mest privilegerte i verden.

Mandag denne uken publiserte Fafo rapporten Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge. Rapporten handler om diskriminering på tvers av grunnlagene, det vil si kjønn, religion, etnisitet, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet, alder og nedsatt funksjonsevne.

Noen funn er nesten ikke til å tro. Som at bare 58 prosent av befolkningen er helt uenig i at «noen menneskeraser er smartere enn andre». Kanskje er det bare sprøyt. Kjetil Rolness argumenterer godt for det her i Aftenposten.

Men det er et annet funn i Fafo-rapporten som er like oppsiktsvekkende.

Stakkars store, sterke karer

38 prosent av mennene som er spurt mener at «det er så mye fokus på å hjelpe svake grupper at vi ender opp med at hvite, norske menn blir diskriminert».

Blant dem er det en klar overvekt av menn med lav utdanning. Men det virkelig tydelige skillet er politisk og ideologisk:

Hele 61 prosent av dem som har lest Resett eller Document.no den siste uken, mener at fokus på svake grupper fører til diskriminering av hvite, norske menn.

Til sammenligning mener 20 prosent av Morgenbladets og Klassekampens lesere det samme (heller ikke det ubetydelig).

Rapporten forklarer ikke hva de legger i hverken svake grupper eller diskriminering. Men påstanden er den samme som går i loop på ytre høyre fløy i mange vestlige land:

Myndighetene puser og kjæler med kvinner, innvandrere, homser, transfolk og mange andre – på bekostning av hvite menn.

Sinte, hvite menn

For et par år siden snakket jeg med den amerikanske sosiologiprofessoren Michael Kimmel, forfatter av boken Angry White Men. Han hadde reist land og strand rundt i USA og intervjuet menn på ytre høyre fløy og mente å kunne identifisere et mønster:

Mennene han møtte, følte seg snytt. Kimmel skriver ikke om Norge, men om USA, så direkte overførbart er det ikke. Men samfunnsutviklingen i USA og Norge de siste 50 årene har noen viktige fellestrekk. Kvinnekampen ble likestillingskamp og etter hvert politiske strategier for å sikre menn og kvinner like rettigheter. I USA har svarte gått fra total undertrykkelse til i alle fall i teorien like rettigheter og muligheter. I Norge har innvandringen gått fra nærmest ingenting i 1970 til rundt 18 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i mars i år, ifølge SSB, med alt det fører med seg av offentlig ressursbruk.

Ifølge Kimmel tåler mange hvite, amerikanske menn disse samfunnsendringene godt. Særlig de med høy utdanning. Men mange kjenner på kroppen at konkurransen hardner til. De opplever, sier både Kimmel og Fafo-rapporten, at fokuset på svake grupper fører til at de blir diskriminert. At de frarøves noe de er blitt forespeilet og har krav på.

Blir de det?

Problemer i kø for norske menn

Det finnes mange mannsproblemer i Norge.

Gutter gjør det dårligere på skolen, som Stoltenberg-utvalget har vært opptatt av. Menn har større rusproblemer, er overrepresentert i fengslene og dør tidligere. Menn er tradisjonelt blitt skjøvet ut i kulden ved samlivsbrudd. Tidligere NHO-sjef, nå Schibsted-topp Kristin Skogen Lund har ment at det i mange sammenhenger «ikke er en fordel å være etnisk norsk mann fra Oslo». Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm utelukker ikke at menn blir diskriminert. Mannsforskningen ble til i sympati med kvinnebevegelsen og frigjøringskampen og har fokusert mer på farlig maskulinitet, mannssamfunnet og menns utilstrekkelighet i familien enn på deres rolle som forsørgere. Ni av ti kjønnsforskere er kvinner, noe de fleste i feltet ser ut til å mene er skadelig.

Det er på høy tid at kjønnsforskningen også tar menns perspektiv, for å uttrykke det forsiktig.

De som slutter seg til utsagnet, er med andre ord ikke helt på jordet. Diskriminering av menn finnes. Men det er uheldig å sette menn opp mot svake grupper, simpelthen fordi disse gruppene i større grad trenger beskyttelse mot strukturell diskriminering.

Fortsatt ikke ofre

Det som ofte mangler i denne debatten, er erkjennelsen av at menns posisjon ikke har gått fra likestilt til diskriminert, men fra privilegert og positivt forskjellsbehandlet til mindre privilegert og positivt forskjellsbehandlet enn tidligere.

Så ... er det synd på oss hvite, norske menn? Mitt svar er nei.

Visst har vi utfordringer. Visst finnes det underprivilegerte, hvite norske menn som fortjener å bli sett. Visst er vi mindre privilegert enn før. Men som gruppe er vi fortsatt blant de mest privilegerte i verden.

Det er jo et lite plaster på såret.