Vårt alfabets venstrevridde slektning
Hvor kommer det arabiske alfabetet fra, og hvorfor skriver de mot venstre i stedet for høyre?
Det de fleste nordmenn tenker på når arabisk språk blir nevnt, er nok det særegne skriftspråket: Lange linjer med buer og bølger, snirkler og løkker, dandert med prikker og streker. Alfabetet er også en stolthet i den arabiske kulturen. Der islam ofte har hatt et forbud mot religiøs billedkunst, har arabiske kunstnere kompensert for dette med å gjøre skriften selv til kunst, såkalt kalligrafi. Sitater fra Koranen, med møysommelig og vakkert utformede bokstaver, har særlig blitt brukt til utsmykning av bygninger, omslagsillustrasjoner på bøker, og lignende.
Hvor kommer det arabiske alfabetet fra? Det ser umiddelbart så fremmedartet ut i forhold til vårt alfabet at en kan bli fristet til å tro at det har et slags eventyrlig opphav i en Tusen og én natt-verden, med flyvende tepper, magiske lamper og mystiske skrifttegn.
Men det er faktisk en slektning av vårt latinske alfabet. Både det arabiske og det latinske alfabetet kan tegne slektstreet sitt tilbake til det fønikiske alfabetet, verdens eldste alfabet. Det ble brukt av det sjøfarende fønikerfolket i det østlige Middelhavet og ble utviklet rundt år 1200 f.Kr. Andre folk i Middelhavsområdet lot seg inspirere til å utvikle egne alfabet basert på det fønikiske, men tilpasset det til sine egne språk og forandret på tegnene. Disse alfabetene ble så i sin tur brukt som basis for andre alfabet.
Slik oppsto det greske alfabetet i vest, etter at grekerne syntes fønikernes idé var fabelaktig. Det greske alfabetet ga igjen opphav til det latinske alfabetet hos romerne og det kyrilliske hos slaverne. I øst oppsto på samme måte det hebraiske og det arabiske alfabetet fra fønikernes alfabet, men for det arabiske alfabetet må vi gå via ymse mellomledd, som vi ikke skal liste opp her.
I figuren under ser vi hvordan tegn i ulike alfabet har utviklet seg fra de originale fønikiske tegnene i midten. Ofte har tegnene blitt snudd sidelengs eller speilvendt etter som århundrene har gått, og detaljer er blitt fjernet eller lagt til. Vår bokstav S kommer for eksempel fra et fønikisk tegn som så ut som en stor W. Denne snudde grekerne på siden, og romerne slipte deretter ned de skarpe kantene. På hebraisk og arabisk ble den liggende «riktig» vei, men også her ble den etter hvert rundere i kantene. Vår R kommer fra et litt fremmedartet tegn på fønikisk, som grekerne satte speilvendt, og hvor romerne deretter la til en liten «hale». I de østlige alfabetene ble tegnet forenklet og mistet en strek. På arabisk ble den til slutt liggende sidelengs, avrundet til en bue.
Som man pløyer en åker
Men hvorfor skriver man arabisk skrift fra høyre til venstre? De aller eldste alfabetene hadde ofte ikke noen fast skriveretning, derimot ble de ofte skrevet med det som på gresk kalles bustrofedon. Direkte oversatt betyr det «oksevending», men på norsk blir det helst kalt plogskrift. Da skrev man nemlig slik man pløyer en åker. Man skrev for eksempel første linje fra venstre til høyre, og når man kom til slutten av linjen og begynte på den neste, så snudde man oksen og plogen og skrev fra høyre til venstre (og skrev skrifttegnene speilvendt i tillegg).
På tredje linje snudde man oksen på ny og gikk mot høyre igjen. Noen av de eldste runeinnskriftene er skrevet med bustrofedon. Med tiden landet de ulike skriftkulturene på én av de to retningene, og skjebnen er blitt slik at vi i Vesten går mot høyre, mens alfabetene i Midtøsten går mot venstre.
Klarer man seg uten vokaler?
Det finnes en annen stor forskjell mellom latinsk og arabisk skrift: På arabisk skriver man bare konsonantene i ordene og utelater vokalene (med visse unntak, når vokalene har lang uttale). Det høres umiddelbart veldig upraktisk ut. Forsvinner ikke all mening ut av en tekst om man fjerner vokalene? Ikke nødvendigvis, for der man har tekst, har man alltid også en kontekst.
Kontekst er mye viktigere i språk enn det vi ofte tror. Alle ord og setninger blir tolket i lys av konteksten det sies i. Det er slik vi skjønner at ordet pære referer til en frukt hvis vi ser det på et skilt i frukt- og grøntavdelingen, men til en lyskilde når det står i elektrobutikken. På samme måte gjør konteksten det mulig å tolke arabisk skrift uten vokaler. Hvis vi på norsk hadde utelatt vokalene når vi skriver, hadde du likevel klart å forstå følgende setning: RBSK SKRFTTGN R VNSKLG, MN VLDG MRSMM!
Det blir litt som å løse en rebus, men det å tolke utsagn innenfor kontekst er en så vesentlig del av alle språk at alle mennesker har en viss evne til å løse slike rebuser. I praksis har derfor ikke arabisktalende noen store problemer med å lese arabisk skrift.
Det beste beviset på det er noe som umiddelbart virker enda mer overraskende om man nettopp har fått høre at araberne gir blaffen i vokalene sine. De har nemlig ekstrategn som de kan bruke til å markere vokaler hvis de vil – men de vil ikke. De klarer seg fint uten. Disse ekstrategnene brukes bare i ordbøker, lærebøker og i Koranen, mens i vanlige bøker, aviser og brev, osv., blir vokalene sendt på gangen. Arabisk skrift har overlevd uten dem i over halvannet tusen år og vil klare seg i tusen år til.
Pål Kristian Eriksen har nylig utgitt boken «Nye språk i Norge. En språkodyssé» (Pax Forlag). Dette er et bearbeidet utdrag fra et av kapitlene.
Både det arabiske og det latinske alfabetet kan tegne slektstreet sitt tilbake til det fønikiske alfabetet, verdens eldste alfabet
Les mer på nett
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere fra hele landet bidrar med artikler, debatt og essays.
Du kan lese en rekke aktuelle artikler på ap.no/viten
Vil du skrive for Viten?
Vi søker forskere og akademikere innen alle fagfelt som vil skrive om egen forskning eller formidle aktuelt vitenskapsstoff.
Kontakt Jeanette Sjøberg, js@aftenposten.no