Seyran Ates er en sekstiåtter i islamsk kamuflasje
Hvilken islamsk troverdighet har Ates?
Mohammad Usman Rana, forfatter av boken Norsk islam - hvordan elske Norge og Koranen samtidig
Isin orientalistiske iver etter å reformere islam, i betydning å forene islam med verdiliberalismens til enhver tid skiftende ideer og mål, leter vesteuropeiske liberalere og nyateister med lys og lykte etter individer som kan være muslimske alibier for prosjektet. I mange år ble Ayaan Hirsi Ali tildelt denne rollen, nå er stafettpinnen gått videre til den tysktyrkiske aktivisten Seyran Ates.
Tror ikke på religioner
Ates er i disse dager norgesaktuell. Hennes bok Islam trenger en seksuell revolusjon utgis på norsk. Mer kjent er Ates fordi hun i vestlige medier er løftet frem som en frihetskjemper blant muslimer etter at hun åpnet en såkalt liberal moské i Berlin i 2017, samt titulerte seg selv som kvinnelig imam.
Naturligvis går Ates inn i en sentral debatt om muslimers fremtid i Europa, ettersom det er en realitet at mange tradisjonelle moskeer i Vest-Europa har et stykke å gå for å bli mer relevante for unge muslimer, mer inkluderende og tilpasset en europeisk kontekst. Ikke minst er kvinners rettigheter et spørsmål som rettmessig opptar mange, både liberale og konservative, i den muslimske verden.
Men i all hyllesten Ates mottar i det vestlige medielandskapet, glemmes et helt essensielt spørsmål: Hvilken islamsk troverdighet har Ates? For helt i tråd med den postmoderne nihilismen der begreper, ideer og identiteter tømmes for betydning og innhold, ignoreres det faktum at Ates i sin bok understreker at hun ikke tror på religioner, men på Gud. Hun har ikke teologisk skolering innenfor islam og forklarer at hun nylig har begynt å ta kurs i islam og arabisk for å få mer tillit blant muslimer. Dette gjelder ikke bare Ates. Et generelt svakhetstegn for såkalt progressiv og liberal islam er at bevegelsen mangler religiøse og teologiske strukturer å stå på og heller er fundert på personligheter med et politisk kall.
Flere journalister enn tilbedere
I boken Islam trenger en seksuell revolusjon applauderer Ates europeiske kristnes avstandtagen til kirken etter 1968. Paradoksalt nok har hun på den annen side åpnet en moské for muslimer. Videre løfter hun frem sekulært tenkende individer som de mest aktverdige menneskene. Derfor er det et betimelig spørsmål om moskeen, imamtittelen og andre religiøse referanser er en islamsk kamuflasje for det som egentlig kan oppfattes som et storstilt politisk sekulariserings-, assimilerings – og liberaliseringsprosjekt fra Ates og hennes støttespillere.
På grunn av den fraværende religiøse troverdigheten og seriøsiteten i dette engasjementet, bør det ikke overraske noen at appellen blant europeiske og tyske muslimer er liten. Da New York Times besøkte moskeen, skrev avisens utsendte at journalistene var flere enn tilbederne. Appellen er desto større hos antimuslimske tenkere og bevegelser på ytre høyre i Europa.
Utelater den positive utviklingen
For hvorfor skal tyske og europeiske muslimer lytte til en aktivist som rokker ved de fundamentale prinsippene i islam, og tegner et særdeles stereotypisk bilde av verdens muslimer i boken sin?
Det kan ikke stikkes under stol at Ates tar opp en del viktige utfordringer for muslimske kvinner. Men det blir fort unyansert når hun blander kvinnefiendtlige skikker i Østen med islam og helt utelater den positive utviklingen der dagens muslimske kvinner i Europa, i motsetning til sin mødregenerasjon, tar høyere utdannelse, er mer yrkesaktive og velger ektefeller selv.
Seyran Ates' prosjekt dreier seg ikke om en nødvendig kontekstualisering av islams hellige tekster i en europeisk realitet som ivaretar religionens særtegn. Prosjektet handler isteden om en total endring av islam. Ates rettferdiggjør denne endringen i boken gjennom å lage stråmenn med generaliseringer om muslimer. For eksempel skriver hun at «det er en kjensgjerning at muslimske menn har et betydelig problem med vår frie verden», og at «islamske politikere» ikke skiller mellom religion og politikk – uten å nevne den utbredte autoritære sekulære tradisjonen i muslimske land i moderne tid, blant annet i Tyrkia og baathismen i Syria og Irak.
Mer seksuell løssluppenhet
Seyrans hovedpoeng i Islam trenger en seksuell revolusjon er at muslimske menn og kvinner er seksuelt undertrykt på grunn av at seksualiteten defineres som et gode og kilde til kjærlighet kun innenfor – og ikke utenfor – ekteskapets rammer. Regelen om at intime relasjoner er forbeholdt ekteskapet er det unison enighet om blant muslimer fra ulike retninger, men Ates kaller på absurd vis regelen et uttrykk for fundamentalistisk islam. Her er dessuten Ates på kollisjonskurs med den kjente, amerikanske feministen Naomi Wolf, som etter reiser til muslimske land mener at den ekteskapelige kanaliseringen av intimitet faktisk styrker seksualiteten og familiebåndene samtidig.
Den tysk-tyrkiske forfatteren Ates ønsker mer seksuell løssluppenhet og promiskuitet med et liberalt forhold til nakenhet, i tråd med sekstiåtternes idealer. Ates lovpriser sekstiåtternes revolusjon som et ideal for muslimer. Selv om metoo-kampanjen, som kan sies å ha fått frem den seksuelle revolusjonens negative konsekvenser, kom etter at Ates' bok ble utgitt, stiller den hennes holdninger i et noe underlig lys. Sekstiåtternes arv er ikke bare
frihet og likhet, men også familiens oppbrudd, egoisme og dekadens. For en som påberoper seg religiøs troverdighet, er det for øvrig ironisk når Ates trekker frem Alfred Kinsey, den ateistiske sexologen som trodde på åpne forhold, som et forbilde for muslimer.
Offentlig gapestokk
Overordnet sett handler Ates' bok om frihet, en personlig frihet i verdiliberalismens og sekstiåtternes navn. Den kjente amerikanske intellektuelle, Patrick Deneen ved Notre-Dame-universitetet, kritiserer imidlertid en slik forståelse av frihetsbegrepet og mener det er grunn til å spørre seg om frihet virkelig kan defineres som at mennesket følger sine instinkter på et tilnærmet ukritisk vis. Deneen forfekter at mennesket da egentlig blir ufritt og heller blir instinktenes slave, mens reell frihet oppnås ved at mennesket frigjør seg fra å bli styrt av menneskelige appetitter.
Det virker som Ates og hennes ikke-muslimske støttespillere er blottet for en slik forståelse av frihetsbegrepet. Enda mer problematisk er det at de vil gjøre sin sekstiåtterske verdiliberalisme absolutt og mener at muslimer må følge denne for å bli en del av det gode selskap. Harvardprofessoren Adrian Vermeule betegner denne formen for liberalisme som aggressiv, fordi den bare tolererer seg selv og ikke meningsforskjeller. Den har sine ritualer, i betydning av sjekkpunkter med «korrekte» meninger rundt særlig seksualitet, kjønn og identitet. Hvis noen avviker fra disse, kan det bli represalier i form av offentlig gapestokk og rettslige skritt.
Besatt av å fjerne sløret
Når muslimer møtes med slik absoluttering av verdiliberalisme, blir det som en forlengelse av den koloniale kulturimperialismen, da franske og britiske koloniherrer gjerne ville vestliggjøre de muslimske befolkningene. Det var eneste måte å gjøre dem mer siviliserte på, mente de. Særlig besatt kunne noen av dem være av å fjerne muslimske kvinners slør, i likhet med Seyran Ates. Britenes generalkonsul Lord Cromer i Egypt var en representant for dette synet. Han ville frigjøre muslimske kvinner fra sløret, mens hjemme i Storbritannia var han en uttalt motstander av feminisme og kvinners stemmerett.
Det må ikke glemmes at store undersøkelser i regi av Gallup Coexist Index blant vesteuropeiske muslimer viser at de er langt mer religiøse enn majoritetsbefolkningen. Lignende funn om norske muslimer ble gjort av Bushra Ishaq i boken Hvem
snakker for oss? Tatt disse tallene i betraktning, er det både utopisk og illiberalt å forvente at muslimene skal gå inn for en verdiliberal moral. Derimot kan det forventes at religiøse europeiske muslimer setter sin religiøse praksis i en vestlig sammenheng, verdsetter likestilling og støtter opp under den liberale rettsstaten, som faktisk åpner opp for at mennesker både kan leve verdiliberalt og verdikonservativt.