Kunstmonopolet vi fryktet

Maler Vebjørn Sands debattinnlegg i Aftenposten 6. mai, fulgt opp av innlegget til den unge maleren William Heimdal i Dagbladet, bekrefter det vi som er skeptiske til statlig sponset kultur, lenge har fryktet: monopoltilstander.

Med dagens tildelingssystem virker det som om kunstnere har større sjanse for å lykkes ved å kjenne de rette personene enn ved å skape noe av kvalitet eller interesse. Sand og Heimdal forteller om en aktiv diskriminering av figurative malere i offentlige juryer. Hvis man skaper noe folk kan se hva er, blir man ikke regnet som moderne nok.

La moderniseringsdepartementet sørge for å modernisere samfunnet. Kulturdepartementet er til for å legge til rette for et kulturtilbud som representerer befolkningen.

Dagens diskriminerende monopoltilstander ville vært unngått med Frps løsning, hvor kulturlivet i større grad baseres på privat finansiering, som fordrer spontanitet og folkestyre fremfor offentlige utvalg. Å oppnå dette vil i beste fall ta tid. I mellomtiden må vi anerkjenne at staten er en toneangivende kunstaktør. Da kan vi ikke akseptere diskriminering av kunstnere som har talent, et marked og tiltaler en stor del av befolkningen.

Det skal ikke straffe seg å være vellykket. Kunststipend og utsmykningsoppdrag skal ikke være dagpenger for arbeidsløse kunstnere som ikke får oppdrag. Dette handler ikke om detaljstyring av tildelinger, men om å følge opp en politisk intensjon om kunstfaglig balanse, som tydeligvis mislykkes.

Jeg vil følge opp Vebjørn Sands og William Heimdals oppfordringer til en offentlig debatt og inviterer dem og deres kolleger i det figurative miljøet til Stortinget for å drøfte hva vi politikere kan gjøre for å forhindre diskriminering av dem som skaper noe folk vil ha.