Tarantinos mektige tilbakeblikk på Hollywood
En rik og velmodnet filmfrise om Hollywood med alle de sprelske digresjonene vi forventer av en Tarantino-film.
Når Quentin Tarantino viser en film i hovedkonkurransen i Cannes, 25 år etter at han vant Gullpalmen for den epokegjørende Pulp Fiction, er forventningene nødt til å bli høye. Jeg er glad for at han har ventet såpass lenge med å lage denne hyllesten til filmkolonien han vokste opp med i Hollywood, for den har krevd modenhet.
Den populærkulturelle referanserikdommen som er Tarantinos varemerke, er intakt. Men det er en ny melankolsk grunntone i filmen som skyldes at også han, den evig unge filmfanatikeren, er blitt eldre, og at filmen slik han kjenner den, holder på å endre seg fundamentalt. Derfor er dette periodedramaet blitt en av hans mest personlige filmer.
Det utdaterte cowboyen
Vi møter Leonardo DiCaprio og Brad Pitt som to etterlevninger fra westernsjangerens siste krampetrekninger på slutten av 1960-tallet.
Rick har inntil nylig hatt en sentral rolle i TV-serien Bounty Law, og Cliff er hans trofaste stunt- og altmuligmann. Men en dag blir serien kansellert, og Rick må foreta en realitetsorientering.
Filmstudioene holder på å kollapse, og samfunnet rundt dem er i radikal endring. Cowboyen er ikke lenger et frihetsideal. Unge, hippie-lignende skapninger er i drift over hele Los Angeles, og Ricks nye nabo er det nye superparet i «det unge og hippe» Hollywood, Roman Polanski og hans gravide hustru, skuespillerinnen Sharon Tate.
Rick får et slags sammenbrudd og drar til Italia for å spille inn en spaghettiwestern. Og da han vender tilbake, har Charles Manson og hans sekt begynt å røre på seg.
Mansons spøkelse
Tarantino har innstendig bedt kritikerne om ikke å røpe for mye av handlingen, og det er åpenbart slutten han sikter til. Jeg kan likevel si at de som frykter et sanseløst blodbad med Manson-sekten i sentrum, kan slappe av – i hvert fall de første to timene av filmen.
Dette er kanskje den minst voldelige filmen Tarantino har laget. Men det gjør den selvsagt ikke til noen fredselskende hippiefilm. Denne spesielle perioden, to år etter «the summer of love» i 1967, hadde også voldelige understrømninger som sjelden har sluppet til på film.
Tarantino lar disse komme gradvis til overflaten etter som Rick og Cliff krysser Manson-sektens veier. I en briljant sekvens møtes de i den gamle og nedlagte westernbyen Spahn Ranch. Det var der Manson i denne perioden hadde sitt hovedkvarter, og det er her Tarantino gir oss en urovekkende og fascinerende skildring av motkulturelle krefter som skulle gå av skaftet.
Tarantinos avstikkere
Jeg kan ikke huske å ha sett en sekvens i noen film som bedre oppsummerer hvordan 60-tallets kulturrevolusjon gikk inn i sin mørkeste periode. Dette er likevel ingen dyster film, og Tarantino oppleves ikke som etterpåklok, han kommer ikke med skarpsindige analyser. Han skildrer et populærkulturelt maktsenter som holder på å rakne, og ingen vet hva som kommer.
På veien vet både han, Rick og Cliff å more seg. For filmskaperens del handler det om å gi etter for sin største styrke og noen ganger svakhet: digresjonene. Noen av disse avstikkerne er strålende underholdning, som når Cliff havner i en konfrontasjon med kampsportstjernen Bruce Lee under opptakene til TV-serien The Green Hornet.
Andre ganger bidrar de mindre, og summen av dem gjør at filmen kan oppleves som for lang. Ricks opphold i Italia er kanskje et must for spaghettiwestern-fetisjistene, men ikke for de fleste andre.
Strålende DiCaprio
Det er selvsagt ikke lenger banebrytende å dekonstruere en macho cowboymyte
som allerede den gangen var på hell, men det synes heller ikke å være Tarantinos mål.
Filmskapere bruker spesifikke miljøer for å formidle noe universelt. Tarantino bruker den populærkulturen han vokste opp med, til samme formålet. De som er svake for Hollywood-americana, vil kunne fryde seg over alle visuelle detaljer fra drive in-kinoer, TV-serier, filmsett og diners.
Ja, det er imponerende hvor mye arbeid som er lagt inn på å gjenskape Los Angeles anno 1969. Tarantino er på sitt beste når vi trekkes inn i det hypnotiske universet gjennom kamerasveipene, klippene og musikken, ikke tidsepokens ytre trekk.
DiCaprio og Pitt kjenner Hollywood til bunns og vet hvordan baksiden av kamera ser ut. Særlig DiCaprios sensitive portrett av en nevrotisk skuespiller tilfører filmen en nødvendig dose av noe sårbart og virkelighetsnært i en kultur som dyrker overflate. I andre enden imponerer Margot Robbie ved å balansere elegant mellom Sharon Tates blonde bimbo-image og noe mer undrende og humant.