Middels mat, likegyldig service
TIL BORDS SERVICENIVÅET NÆRMERSEG SKJULT KAMERA
Skadetværenoeådrikke? – Kunne vi få se drikkekar ... der ble hun borte ... sukker Bordvenninnen og ser ryggen til servitøren på vei vekk fra oss. – Jeg har ikke fått bedt om en øl engang, enda jeg kom før dere, klager Spisevennen. – Det er riktignok mange gjester på uteserveringen her i dag, men jeg trodde man skulle klare å skaffe drikke og meny til gjestene. Jeg burde kanskje ikke sagt at jeg ventet på dere ...?
Vår servitør er etter hvert tilbake med meny og vinkart, og vi skynder oss å bestille drikke: Bordvenninnen ber om et glass husets hvitvin, mens Spisevennen og jeg tar hver vår halvliter.
Drikkevarene kommer raskt, men serveres uten antydning til smil eller interesse for å ta opp matbestilling.
– Servicenivået har sunket på flere steder etter at mange svenske servitører har flyttet tilbake, men dette nærmer seg skjult kamera, mener Spisevennen, som er blitt rød i ansiktet. Det skyldes neppe solen, selv om den varmer godt på den store uteserveringen. – Sist vi ble oversett på denne måten, var på Norda, sier han.
Omsider får vi bestilt, og begynner med oliven, carpaccio og mozzarella burrata til forrett. Vi bestiller hovedrettene i samme slengen: pizza, pasta og entrecôte.
Først får vi oliven, og lenge etter at skålen er tom får vi carpaccioen og mozzarellaost med cherrytomater, grillet brød og rucola.
– De er rause med salaten, sier Spisevennen, som må dytte bort halvparten for å komme ned til det rødrosa, løvtynne kjøttet.
Både oksekjøttet og mozzarellaen er kjøleskapskalde, og selv om osten er deilig kremet, er begge forrettene midt på treet.
Pizza og pasta
Bordvenninnen har bedt om linguinien med scampi til hovedrett. Jeg husker pizzaene som gode her og har bestilt pizza mare e monti med crème fraîche, italiensk pølse, skogsopp og kongereker.
Linguinien er blitt lunken på vei fra kjøkkenet, men den er god, og scampien har fin spenst og tyggemotstand.
Min pizza er mer spennende, med en sprø skorpe og en fin balanse mellom pølse, skalldyr og sopp. Den kan ikke hevde seg mot de vi har fått på Teatro eller en av filialene til Lofthus Samvirkelag, men får mer enn godkjent.
Spisevennen er den som er blitt mest skuffet: Entrecôten er så å si gjennomstekt, rødvinsausen er tung og parmesansmøret virker emment. Har den vært for lenge i solen?
– Men de har sørget for nok rucola, sier han og dytter vekk et lite lass salatblader.
– Nå trenger jeg en oppkvikker til dessert. Håper de har grappa.
Det har de, og Spisevennen smiler fornøyd for første gang under måltidet.
– Sist vi var her, var mat og service langt bedre. Jeg lurer på om vi hadde fått bedre service hvis vi satt inne?
Bordvenninnen og jeg har fått tiramisu og sjokoladefondant til dessert. Ingen av delene klarer å heve opplevelsen av et måltid og har gitt følelsen av å sitte langs et samlebånd.
– Skal jeg prøve å være positiv, kan vi si at servicen i det minste har vært rask, sier Bordvenninnen. – Men hyggelig eller oppmerksom? Nei.
Maten har heller ikke vært imponerende, og særlig entrecôten kom til kort denne gang.
– Olivia har skuffet i det siste. Neste gang nøyer jeg meg med oliven og prosecco her, mener Spisevennen. – For uteserveringen er slett ikke verst.