Valget kan forsterke EUs problemer
Valget til Europaparlamentet er i gang. Oppmøtet har gått jevnt nedover siden første gang valgene ble holdt, i 1979. Da hadde EUs folkevalgte mye å si, men ingen makt. Siden har de fått stadig mer makt, mens velgerinteressen har dalt. I 2014 stemte kun 42,6 prosent.
Britene har alltid trukket snittet ned. Mange håpet at Storbritannias utmarsj fra EU i år, ville bringe den samlede fremmøteprosenten i de gjenværende landene opp. Så ble det såkalte brexit utsatt. Man skulle tro at det ville bringe britenes deltagelse enda lenger ned, men siden man knapt snakker om annet enn EU på øyriket nå, tror noen at deltagelsen vil øke.
Blikket er festet på Storbritannia også av andre grunner. Nigel Farages nye Brexit-parti kan vinne hele valget der, noe som vil styrke Europaparlamentets EU-fiendtlige fløy. Samtidig ventes en katastrofe for De konservative, mens EU-vennlige Labour og LibDems ventes å gjøre det godt.
I sum kan de ekstraordinære omstendighetene i Storbritannia alene føre til en vesentlig svekkelse av den konservative gruppen i Europaparlamentet. Sosialdemokratenes generelle tilbakegang kan bli moderert. De liberale kan bli styrket.
Vil en forrykking av maktforholdet mellom konservative og sosialdemokratene på grunn av utfallet i et land på vei ut av unio
nen, være legitim? Skal valget av EU-kommisjonens neste president, som parlamentet vil ha stor innvirkning på, avgjøres slik? Spørsmålene henger i luften.
Meningsmålingene i hele EU tyder på jevnt løp. Ingen av de naturlige blokkene får det nødvendige flertallet på 376 seter.
Sosialdemokratenes frontfigur og kandidat til vervet som kommisjonspresident, nederlenderen Frans Timmermans, prøver å bygge en allianse med den grønne gruppen og den venstreradikale. Hovedsakene er mer radikal klimapolitikk og mer sosial økonomisk politikk.
En seier for denne gruppen kunne isolert sett skape sunn dynamikk, siden de konservative i dag kontrollerer alle EUs tre maktsentra: Kommisjonen, Parlamentet og Rådet, der medlemslandenes regjeringer bestemmer.
Meningsmålinger tyder på at en rødgrønn allianse ikke får flertall, men at den kan bli større enn den i dag så mektige konservative gruppen. Den stiller med tyske Manfred Weber som kandidat til jobben som kommisjonspresident.
Ingen av de to blokkene vil samarbeide med høyrepopulistene, som kan vinne rundt 30 prosent av setene. Dermed er faren dessverre stor for en «storkoalisjon» som omfavner ikke bare sosialdemokrater og konservative, men også de liberale.
Ekstraordinære omstendigheter i Storbritannia kan føre til en vesentlig svekkelse av den konservative gruppen i EU-parlamentet