Demonstrasjoner på offentlig sted krever ikke forhåndsgodkjenning

Eidsvolls plass var nærmest dekket av kinesiske flagg under støttedemonstrasjonen i forbindelse med statsbesøket tidligere denne måneden. Demonstranter som er kritiske til Kina, måtte stå lenger unna.

Stemningen begynner å roe seg etter den opphissede debatten om Stortingets håndtering av demonstrasjonene under høynivåbesøket fra Kina før 17. mai. Debattens kjerne handlet om friheten til å demonstrere på Eidsvolls plass. Denne tråden er det grunn til å følge opp før det igjen oppstår problemer.

Friheten til å demonstrere er en viktig side av ytringsfriheten. Den har lenge vært vid i Norge. I 2004 ble den forankret i Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf, derunder det strenge forbudet mot «forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler» som vi fikk allerede i 1814, men da bare for trykt skrift.

Som ledd i jubileumsfeiringen i 2014 fikk vi også en særskilt, mer allment formet bestemmelse om at «alle kan møtes i fredelige demonstrasjoner» (§ 101).

Behøver ikke å søke

I 15 år har det vært klart at vi ikke behøver å søke om rett til å demonstrere på offentlig sted. Politiloven ivaretar behovet for å forebygge sammenstøt mellom konkurrerende grupper. For å gi politiet mulighet til å forby enkelte arrangementer innfører den meldeplikt for den som vil «benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende».

Men inngrep mot demonstrasjoner kan bare skje «når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov». Ellers skal politiet først og fremst bidra til å sikre at de kan «avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel». Demonstrasjonsfriheten gjelder først og frem på offentlig sted. Få steder i vårt land er mer «offentlig» enn Eidsvolls plass. Plasseringen rett foran Stortinget gjør det lett å forklare at den ofte gir plass for meningsytringer i form av demonstrasjoner.

Friheten til å demonstrere er en viktig side av ytringsfriheten

Plassen skal forvaltes rettferdig

Hvordan forholder Stortinget seg til dette elementet i vårt demokrati? Ifølge nettsidene tar det utgangspunkt i at «Stortinget er grunneier», og at enkeltpersoner eller organisasjoner kan søke Stortinget om «tid til å vederlagsfritt gjennomføre markeringer av politisk, humanitær eller religiøs karakter på plassen».

Nettsidene forsikrer også at plassen vil bli forvaltet «på en rettferdig måte». Men forrige ukes episode illustrerer jo at forvaltningen kan skape høyst legitim strid.

Strid kan meget vel oppstå også ved senere høve. Stortinget vil derfor selv være tjent med å frafalle ideen om at «grunneieren» i akkurat dette tilfelle skulle kunne fravike Grunnlovens klare, godt begrunnede ordning: Det kan ikke kreves forhåndstillatelse til demonstrasjoner på offentlig sted. Det er opp til politiet å sørge for den nødvendige ro og orden.

Kanskje har noen tenkt at Stortinget har særlige behov som de generelle reglene om demonstrasjonsfriheten ikke ivaretar. Men i så fall kan ikke mulige unntaksbehov håndteres rent administrativt, slik som nå. I stedet må Stortinget som lovgiver tre i aksjon. En slik lov må vedtas etter offentlig debatt. Den må oppfylle de strenge kravene som gjelder for å begrense denne viktige formen for ytringsfrihet.