Klassiske musikk trenger ingen livredning!

Festspilldirektør Anders Beyer serverer i Aftenposten sterke påstander om den klassiske musikkens endelikt. Som direktør for landets viktigste festspill for klassisk musikk ser han det tydeligvis ikke som sin oppgave å snakke frem denne kunstformen. Tvert imot vises en nedlatende holdning overfor publikum som i rekordantall oppsøker klassiske konserter og opera.

Hvor kommer påstanden fra at vi i Norge tror at «folk kommer til å strømme til orkesterkonserter bare de blir gamle nok»? Her mangler åpenbart informasjon om det omfattende formidlingsarbeid som orkestrene driver særlig overfor barn og unge, med tanke på at også de vil gå på våre konserter.

Hvor har han det fra at «klassisk musikk er liksom blitt et hellig sted hvor ingenting er lov»? Bergen Filharmoniske Orkesters nye konsertserie, «Neste steg», med ledende forskning og musikk tematisk koblet til verdensrommet, verdenshavene, klimaet og mennesket, viser at kunstformen kan aktualiseres både i innhold og uttrykk.

Hvorfor må vi «gjøre noe annet med orkestermusikken» for at den skal få gjennomslagskraft? Hvorfor anerkjennes ikke den kolossale kraften som ligger i den klassiske musikken selv, der et stort publikum igjen og igjen opplever musikkens relevans i eget liv?

Vi er enige om at den klassiske musikken «skriker etter å bli tolket og skrevet om». Mangelen på omtale handler først og fremst om medienes minkende interesse og kunnskaper på området. Men den klassiske musikken kan ikke slås i hartkorn med teateret. Begge kunstformer er en del av vårt felles ytringsrom, men berører og beveger oss på ulike måter. En Mozart-kvartett skal ikke måtte si noe «om livet vi lever nå» for å rettferdiggjøre sin berettigelse. Den står trygt på egen grunn!