Will Smith feier alle av banen

Disney viser muskler på et tidspunkt hvor jeg var i ferd med å avskrive dem.

Etter å ha sett den nye, helt unødvendige og absolutt sidrumpete versjonen av Dumbo, har jeg mildt sagt grudd meg til Disneys live action remake av sin egen Aladdin fra 1992. Men så viser det seg at det har vært bortkastet gruing, for filmen er fornøyelig og fungerer til dels helt ypperlig.

Som regissør er Guy Ritchie både høyt og lavt. Han har laget veldig gode filmer ( Lock, Stock and Two Smoking Barrels), og

han har laget virkelig helt elendige filmer ( King Arthur/Legend of the Sword). Men altså, regi på noe lettbeint og kvikt som Aladdin skal være, er tydeligvis midt i blinken for Ritchie.

Kvinnekamp

Ved første øyekast er den eneste store innvendingen at filmen er rundt 20 minutter for lang. Ellers er den morsom, velspilt og i perioder en ren fryd, slik originalen var og fortsatt er.

En viktig årsak til fryden er at filmen klokt nok legger seg tett på originalen, til og med på replikknivå. Dessuten beholdes sangene, og trekløveret Mena Massoud, Naomi Scott og Will Smith (henholdsvis Aladdin, prinsesse Jasmine og ånden i lampen) leverer forrykende rolletolkninger.

Jasmines rolle har, i tråd med tidens melodi, fått en skarpere kant av kvinnekamp. Hun er ikke en vare menn kan forhandle om. Det har de fleste av oss skjønt for lenge siden, og det er på høy tid at det manifesterer seg i populærkulturen. Dette har tilført en sang som heter «Speechless» hvor tematikken er at Jasmine ikke godtar å være taus i kampen om sin egen skjebne.

Kaos, men hjemme

Historien følger ellers originalen temmelig nøyaktig. Vi starter med en forfølgelsesscene hvor småtyven Aladdin unnslipper