Sa nei til å sitte i regjering
– Jeg har ingen løsning på de store spørsmål, sier fransk-marokkanske Leïla Slimani.
Fransk-marokkanske Leïla Slimani, som denne uken gjester Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, er en av Frankrikes mestselgende forfattere.
Hun har vunnet den høythengende Concourt-prisen og takket nei til jobben som kulturminister i president Macrons regjering. I fjor ble hun nummer to i magasinet Vanity Fairs kåring av Frankrikes mektigste personer i utlandet.
– Jeg har ikke løsningen på noen av de store spørsmålene, sier Slimani til Aftenposten.
Hun smiler avvæpnende. Vi intervjuer 37-åringen på Grand Hotel i Oslo på vei til Lillehammer. Slimani virker lite glad i spørsmålet om hvordan hun kan bruke makten Vanity Fair mener hun har.
– Jeg vil skrive. Jeg tilbringer mer og mer tid med å lese. Det er sånn jeg slipper unna.
Når barnepiken selv er et barn
37-åringen er oppvokst i Marokkos hovedstad, Rabat, og kom til Paris som 17-åring for å studere på det prestisjetunge universitetet Science Po.
Hun har jobbet som journalist og har skrevet flere bøker, av dem to romaner, den siste heter Vuggesang.
Den handler om vanskeligheten med å kombinere karriere med omsorg for barn. Vi møter en mor med dårlig samvittighet og ikke minst en psykisk ustabil barnepike med status på bunnen av samfunnet. Barnepiken Louise er selv som et ustabilt og ødelagt barn. Hun elsker barna hun passer og menneskene hun jobber for. Likevel gjør hun noe grusomt: Når hun føler at familien snart ikke trenger henne lenger, dreper hun barna.
På bunnen av samfunnet
Louise er fattig, hun er ensom, hun har mistet kontakt med sitt eget barn. Blant de andre barnepikene i parken i Paris er hun den eneste hvite. De har til felles at de er på bunnen av det klassedelte franske samfunnet.
– Det er ikke fordi hun er fattig at hun dreper. Det er langt mer komplisert. Hun er i en vanskelig situasjon, men hun møter folk som vil hjelpe henne. Hun er i en bra familie, men hun kan ikke gi uttrykk for sine følelser. På et tidspunkt blir hun gal, sier forfatteren.
Det er et sterkt bilde Slimani gir av hvordan en fattig og forvirret kvinne i storbyen ikke har mulighet til å gjøre noe med egen situasjon.
«Vuggesang er et briljant eksempel på at selve forbrytelsen langt fra er det viktigste elementet å fokusere på. Det essensielle er motivet, drivkreftene som leder opp til ugjerningen», skrev Aftenpostens anmelder om i mars.
– Selvfølgelig er det ingen som bryr seg
– Barnepiker er nederst på rangstigen i alle land. Det er fordi de er kvinner, de har en jobb som ikke anerkjennes; de tar vare på barn, de produserer ikke ting, de tjener ikke nok, og de er innvandrere. Selvfølgelig er det ingen som bryr seg om dem, sier Slimani.
37-åringen og hennes mann har selv en dagmamma til sønnen og datteren hjemme i Paris.
– Å ha barnepike er ikke så lett for alle. Det kan være en vanskelig relasjon. Men for meg er det naturlig. Jeg er vokst opp med det selv. Hun som passer barna mine, er blitt en gode venn. Vi kan snakke om alt. – I Norge har vi mer enn 90 prosent barnehagedekning, hva tenker du om det?
– Det er klart det er bra, men Norge er et lite land. Og med små barn har du fremdeles en rekke problemer. Noen må jobbe om kveldene, noen må reise, og noen må være der når barna er syke. Barnehage er ikke alltid en perfekt løsning.
Glad for mottagelsen i Marokko
Slimani lener seg tilbake i stolen, sier nei til noe å drikke. Hun er profesjonell og vil ikke bruke for lang tid på intervjuet. Trolig har hun snakket om denne boken hundrevis av ganger.
Det er tre år siden Vuggesang kom ut i Frankrike. Den har fått en rekke priser, har solgt en million eksemplarer i Frankrike og er blitt Slimanis internasjonale gjennombrudd.
Slimani er spesielt glad for at Vuggesang vant en pris i Marokko.
– Boken fikk svært god mottagelse. At den fikk Concourt-prisen, var veldig gjevt. Den har bare én gang tidligere gått til en forfatter fra Marokko, nemlig Tahar Ben Jelloun i 1987, sier hun.
– Skaffe våre barn en bedre fremtid
Leïla Slimani sa ikke ja da presidenten spurte henne om å bli kulturminister. Men hun takket ja til å være ambassadør for det franske språket, såkalt «minister for frankofone anliggender», en posisjon som har gjort at hun også får kritikk fra nordafrikanske og arabiske forfattere. Slimani er lite lysten til å snakke om kritikk eller om fransk politikk denne ettermiddagen.Det er ingen enkle løsninger på president Macrons problemer på hjemmebane med «de gule vestenes» gjentatte demonstrasjoner, mener hun.
– Det er en veldig kompleks situasjon. Jeg håper bare vi kan finne en måte å være sammen på. At vi alle kan føle en tilhørighet til dette landet. Vi må skaffe våre barn en bedre fremtid.
Posisjonen som minister for det franske språk gir henne ingen spesiell makt, mener hun.
– Folk sier at jeg har makt. Men jeg kan ikke svare på hva vi må gjøre for at ting skal forandre seg. Min eneste makt er kanskje den at jeg har fått gjøre det jeg vil. Jeg kan skrive, og jeg er fri. Da jeg var ung, var det ingen yngre kvinner fra Marokko eller Algerie i min posisjon. Å være et forbilde er kanskje det viktigste jeg er, sier Slimani.