Norge logrer så ivrig for Kina at de skamroser oss

Norge logrer så ivrig for Kina at makthaverne der skamroser oss. Det er en farlig vei i et møte med et stadig farligere land.

Med alle midler har kinesiske myndigheter denne uken stoppet ethvert forsøk på markering av 30 årsdagen for massakren på Den himmelske freds plass. Avansert overvåking og brutal forfølgelse er metodene i kampen mot selve historien. Og det i et land som målbevisst går i feil retning.

Kinesiske borgere står i dag overfor «en ny bølge av overgrep», konstaterer USAs utenriksminister Mike Pompeo. For håpet om et mer åpent og tolerant samfunn «er blitt knust», la han til.

Og som ventet: Pompeo møtes med rasende anklager fra det offisielle Kina om at kritikken er «en krenkelse av det kinesiske folket».

Her i Norge er våre fremste ledere larmende tause.

Alle skjønner selvsagt hvorfor det nå er tid for amerikanerne å kritisere den konkurrerende asiatiske kjempen. Det betyr ikke at Trumps mann denne gang tar feil.

En fersk oppsummering fra Amnesty International tegner et dystert bilde:

Kina undertrykker systematisk den store uiguriske minoriteten.

Internering og omskoleringsleire er igjen blitt høyaktuell kinesisk mote.

Jakten på advokater, menneskerettighetsforkjempere og folk som krever bedre rettigheter på arbeidsplassen, er trappet opp.

Det samme er forfølgelsen av mennesker som utøver sin religion utenom de statskontrollerte trossamfunnene.

Internasjonalt brukes den enorme kinesiske makten til å undergrave vernet om menneskerettigheter.

Advarsel

Listen er lang og kunne dessverre vært gjort lenger. Kina øker i velstand, mens alt som smaker av frihet tråkkes under regimets hæler.

Og kanskje mest alarmerende:

Den mest avanserte sky-teknologi og kunstige intelligens er blitt Beijings maktapparats nye redskap. Vi mer enn aner noe som raskt kan utvikle seg til et totalitært overvåkingshelvete.

«Hvis dere ikke bekjemper dette nå, vil det ramme dere også», sa den uigurisk-amerikanske advokaten Nury Turkel til Dagens Næringsliv da han i forrige uke var gjest på Oslo Freedom Forum. Nettopp for å snakke om kinesernes pågående eksport av totalovervåkingssystemer.

Det er dette landet næringsminister Torbjørn Røe Isaksen kaller for «en av våre viktigste handelspartnere». Og det er dette landet som er blitt så viktig for oss at alt hele det offisielle Norge ikke tør ytre en kritisk bisetning offentlig av redsel for å fornærme verdens mektigste stat.

Det fikk vi i alle sin pinlighet demonstrert da Li Zhanshu – den tredje høyest rangert i det kinesiske makthierarkiet – besøkte Norge for snart tre uker siden.

Foran Stortinget ble brysomme Amnesty-demonstranter fortrengt av kinesiske regimetilhengere. Innenfor nasjonalforsamlingens dører ble Venstres Guri Melby tvunget til å ta av seg en gul T-skjorte med ordet «Frihet» på engelsk og kinesisk før hun fikk adgang til bygget der hun er folkevalgt.

I Regjeringens representasjonsbolig takket da også den mektige kinesiske gjesten Erna Solberg «for å ha strukket seg langt for å gjenopprette relasjonen til Kina» , ifølge NTB.

Et presset Norge

Disse ordene har han dessverre meget god dekning for. Norge har jo strukket seg lenger enn langt. Så langt at vi ikke lenger er et land å regne med som støttespillere for kinesiske demokratiforkjempere. Norge har sluttet seg til de tauses rekker. Et land som er så livredd for å tirre den asiatiske dragen at vi ikke lenger har noen hørbar røst. Hva som mumles i krokene, vet vi mindre om. Vi vet bare at kineserne er meget fornøyde. Det sier også sitt.

Solberg-regjeringen har vist kineserne at Norge er et land som lar seg presse. Gjennom vår handlemåte bekrefter vi at det er effektiv politikk å true et lite land til å forandre politikk. Om aldri så søkkrikt og uavhengig: Vi har ofret egne verdier på det kinesiske vennskapsalteret.

Farlig utvikling

Kontrasten blir voldsom til den gang Høyres nestleder, Jan Tore Sanner, med stolthet foreslo at Nobels fredspris skulle gå til demokratiforkjemperen Liu Xiaobo. Og til da Erna Solberg som opposisjonsleder krevet at Norge skulle blir «et fyrverkeri» i kampen for menneskerettighetene. Hun kritiserte den rødgrønne regjeringen for å gå altfor stille i dørene overfor Kina.

«Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina», skrev Erna Solberg i boken «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011.

Åtte år senere er Erna Solberg blitt et trist symbol på slik tilpasningsdyktig unnfallenhet. Vi aksler ikke lenger rollen som et autoritært regimes dårlige samvittighet. Og vi har resignert i kampen for forfulgte enkeltdissidenter.

Norge har vist seg frem som et land som lar seg tukte til taushet. Og slik vises vi frem av et stadig mer autoritært Kina. Til skrekk og advarsel for andre små land som måtte være inne på tanken å kritisere den asiatiske kjempen.

Slik strammer kineserne litt etter litt grepet om en verden der de spiller en stadig mer dominerende rolle. Og slik mister vi nesten umerkelig noe av vår egen frihet.

Dette er en farlig utvikling. Derfor er det på høy tid at vi aktivt spør oss selv om det virkelig er slik vi vil ha det?