Dagen som endret alt
Trygve Hansen (97) var fotballstjerne og hvalfanger. Men det han så på strendene i Normandie for 75 år siden, forandret livet. I går var han tilbake og hedret dem som falt.
Marerittene om natten tar aldri slutt. Men jeg har hatt et godt liv. Selv om det ikke ble som jeg hadde planlagt, sier Trygve Hansen. I går var den høyt dekorerte soldaten tilbake i Normandie. På strendene hvor han så grusomheter noen knapt kan fatte.
Som maskinist på Stord, deltok han i spissen for de norske marinefartøyene som ankom Normandie morgenen den 6. juni: Stord, Svenner og Glaisdale.
Han så jageren Svenner bli torpedert. Det var den nye jagerens første oppdrag. Det ble også det siste.
Døde venner fløt i vannet. Av en besetning på 230 mistet 33 livet.
I dag skal det avdukes en plakett med navnene til dem som mistet livet på Svenner. Det skjer i den lille landsbyen Hermanville-sur-Mer. Hansen skal legge ned blomster på ankeret fra fartøyet.
«Frihet har en pris»
Kontrastene til krigens grusomheter er nesten ikke til å fatte under minnemarkeringene i går.
I den idylliske franske landsbyen Osmanville, omgitt av grønne jorder og ildrøde valmuer, ankommer Trygve Hansen i en gammel militærjeep. Offiserer og unge norske rekrutter, franske militære i gamle grenadier uniformer og norske studenter kledd i bunader omkranser seremoniene.
– Freden kommer alltid med en pris, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i sin tale. Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland minner om det samme.
– Det går nesten ikke an å forestille seg den innsats og offervilje disse unge soldatene utviste under krigen. Nå er det snart ikke noen igjen, er det vår oppgave å holde deres historier levende, minnet hun om i sin tale.
Snart er de ikke mer
Når 75-årsdagen for D-dagen markeres i Storbritannia og Frankrike denne uken, er flere hundre veteraner til stede. For mange av dem kan det være siste gang.
I forkant av markeringene gikk Forsvarsdepartementet bredt ut for å forsøke å identifisere norske krigshelter fra andre verdenskrig som kunne inviteres, ifølge NTB.
Men gruppen blir bare mindre og mindre. To veteraner ble invitert til å være med i Portsmouth, men måtte av helsemessige årsaker takke nei. En av dem var Monrad Mosberg.
Skulle ikke i krigen
Trygve Hansen kom fra en fattig familie i Sandar, et lite tettsted utenfor Sandefjord. Han var læregutt på Framnes mekaniske verk, men mistet jobben i opptakten til andre verdenskrig. Markedet klappet sammen.
På fotballbanen var han derimot en stjerne. Han spilte sammen med den store norske landslagshelten Thorbjørn «Klippen» Svenssen.
Det var også på fotballbanen livet først ble endret. Han spilte på samme lag som nevøen til Anders Jahre. Det var han som mente Hansen burde søke jobb hos onkelen, Norges mektigste skipsreder.
Kom aldri hjem
Hansen tenkte det var en god plan. Han fikk jobb på et hvalkokeri, en fabrikkbåt som drev hvalfangst i Sørishavet. Planen var å jobbe på båt om vinteren og spille fotball om sommeren. Han mønstret på i 1939.
Men da de vendte hjem fra Antarktis, var Norge blitt okkupert. Dermed endte de i Halifax i Canada. Hansen vervet seg til den norske marinen.
Fant kjærligheten i England
Under et oppdrag i Den engelske kanalen blir båten han da jobbet på, det norske skipet Newport, torpedert. Hansen havnet i vannet og ble reddet med et nødskrik. Nedkjølt og skadet ble han tatt til et sykehus utenfor Portsmouth.
– Det kom noe ut av elendigheten. Jeg traff min store kjærlighet – min kone som jeg skulle leve hele livet sammen med, forteller Hansen til Aftenposten.
Emigrerte til USA
Men etter krigen fant han seg ikke til rette noen steder. Det han hadde opplevd på strendene i Normandie, slapp ikke taket.
Han mistet fotfestet. Han klarte ikke bo i Norge. Ikke i England. En onkel i Amerika reddet ham. Med 36 dollar i lommen ankom han USA, med onkelen som sponsor.
– Jeg klarte ikke å snakke om det. Ikke
til min kone. Ikke til barna mine, forteller han.
Det bekrefter sønnen, Karl Trygve, som også er med faren til Normandie denne uken.
– Det var vanskelig barneår. Vi så at pappa slet. Jeg forsøkte å tegne det jeg trodde pappa måtte ha opplevd, sier han.
Jobben ble terapi
– Jeg jobbet 24 timer i døgnet. Det var det eneste som holdt meg oppe, forteller veteranen.
Trygve Hansen utdannet seg som rørlegger, men startet etter hvert sin egen forretningsvirksomhet – solgte og kjøpte eiendommer.
– Jeg var en dårlig far, men jeg hadde ikke noe annet valg. Å jobbe holdt tankene borte.
Se Normandie igjen
Først 40 år etter grusomhetene var Trygve Hansen tilbake i Normandie.
– Jeg hadde hverken penger eller psyke til å dra tilbake. Jeg hadde en forretning jeg måtte skjøtte, og jeg hadde en familie jeg måtte forsørge. Det var det viktigste for meg, forteller han.
Da han igår var’ æresgjest under de norske D-dagsmarkeringene, er det tredje gang han er tilbake.
Men følelsene sitter fortsatt utenpå kroppen. Minnene er sterke.
– Jeg husker fortsatt alt, sier han.
Jeg husker fortsatt alt ” Trygve Hansen, veteran fra invasjonen av Normandie i
1944.