Sverige gir steriliserte transpersoner erstatning. Det bør Norge også gjøre.
Det er 50 år siden Stonewall-opprøret i New York. Dette markeres under Oslo Pride med historie som årets tema. Også i Norge har lesbiske, homofile, bifile og transpersoner kjempet en lang kamp for å nå de rettighetene vi i dag har, og kampen pågår fortsatt.
Dette gjelder ikke minst for transpersoner, som frem til 2016 måtte gjennomgå irreversibel sterilisering for å endre juridisk kjønn.
De – og deres nærstående, partnere og familier – må nå leve med de permanente fysiske, sosiale og psykiske konsekvensene av en statspolitikk som utpekte dem som uverdige foreldre og ikke fritt lot dem velge om de ville ha barn eller ikke.
Mens den svenske staten tilkjenner 225.000 svenske kroner i erstatning til steriliserte transpersoner, må enkeltpersoner i Norge gå til sak mot staten. Uavhengig av rettsprosessen bør norske myndigheter ta ansvar og utbetale erstatning til de hundrevis av transpersoner som er blitt irreversibelt sterilisert som ledd i prosessen med å endre juridisk kjønn.
Til sak mot staten
I over 40 år måtte transpersoner i Norge fjerne reproduktive organer for å endre juridisk kjønn. Kravet var uavhengig av den enkeltes ønsker og behov. Først i 2016 ble selvbestemt endring av juridisk kjønn innført.
Noen enkeltpersoner fremmer nå sine krav for norske domstoler for å få erstatning for den fysiske krenkelsen, diskrimineringen og varige mén som forvaltningspraksisen innebar.
Oslo tingrett besluttet imidlertid i 2018 at sterilisering som forutsetning for endring av juridisk kjønn ikke ga grunnlag for erstatning. Domstolen uttalte: «At kjønnsregistreringspraksisen gir ulemper for noen borgere – nemlig for dem som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn – kan etter rettens syn ikke lede til at praksisen som sådan er å betrakte som uforholdsmessig inngripende».
Retten vurderte at fjerning av reproduktive organer var medisinsk nødvendig. Gjennom rettens fokus på kjønnsregistrering istedenfor rett til kjønnsidentitet blir sterilisering derav en «ulempe» snarere enn et brudd på menneskerettighetene. Siste ord er imidlertid ikke sagt. Sakene er anket.
For mange d transpersoner handler en endring av juridiskkjønn om muligheten til å leve et fullverdig liv
Menneskerettskrenkelse
For mange transpersoner handler endring av juridisk kjønn om muligheten til å leve et fullverdig liv. At juridisk kjønn og egen kjønnsidentitet ikke samsvarer, kan føre til store utfordringer i hverdagen: vold, diskriminering og trakassering, manglende tilgang til velferdstjenester og vanskeligheter med å få arbeid.
Sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn har bygget på oppfatninger om at det ville skape kaos i slektskapsforhold dersom juridiske menn fødte barn, og at transpersoner var uegnede som foreldre. De siste ti årene er derimot slike vilkår i økende grad blitt ansett som brudd på menneskerettighetene.
Påtvunget og diskriminerende
I 2011 konkluderte den tyske forfatningsdomstolen med at krav om sterilisering innebar en krenkelse av transpersoners fysiske integritet.
I 2012 kom Kammarrätten i Stockholm til at steriliseringskravet i den svenske loven utgjorde et påtvunget og diskriminerende fysisk inngrep. De siste årene har Danmark, Nederland og flere andre land opphevet steriliseringsvilkår.
I Norge kom Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2014 til at vilkåret om kirurgisk fjerning av reproduktive organer var i strid med forbudet mot diskriminering.
I 2017 understreket den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at steriliseringsvilkår stiller transpersoner som ikke ønsker sterilisering, overfor et umulig valg. Enten å gjennomgå sterilisering mot ens vilje og slik oppnå juridisk anerkjen
nelse, eller ikke å gjennomgå sterilisering og ikke oppnå juridisk anerkjennelse. Uansett hva en velger, griper det inn i ens rett til fysisk integritet og privatliv.
En uopprettelig skade
Den svenske riksdagen besluttet i fjor å tilby transpersoner som er blitt sterilisert, 225.000 svenske kroner som en måte å be om unnskyldning for politikken som har rammet mange. De rundt 1000 personene skal basert på søknad få erstatning. Ifølge den svenske regjeringen, og i likhet med EMD og nasjonale domstoler, er kravet «ett otidsenligt», «kränkande» påtvunget kroppslig inngrep.
Tvangssituasjonen for transpersoner som ville endre juridisk kjønn, var ifølge den svenske regjeringen ikke veldig ulik tvangssteriliseringene som skjedde etter de tidligere rasehygieniske og sosialpolitiske steriliseringslovene, hvor personer måtte bli sterilisert for eksempel for å få tilgang til abort eller å bli utskrevet fra en institusjon.
I Sverige besluttet riksdagen i 1999 å gi erstatning til ofrene for en slik politikk – med 175.000 svenske kroner. Også Norge har etablert en særskilt erstatningsordning som berettiger tatere som ble tvangssterilisert, til 150.000 kroner i erstatning. EMD har mange ganger bekreftet at så alvorlige menneskerettighetsbrudd som tvangssterilisering berettiger offeret erstatning. Å betale erstatning er en måte å anerkjenne en skade som er uopprettelig på.
Staten bør ta ansvar
Det er sannsynligvis rundt 500–600 transpersoner som er blitt sterilisert i Norge. De er nå i en alder der de ellers kunne hatt barn, noen barnebarn. For å få tilgang til anerkjennelse og oppreisning er et alternativ å gå til domstolene. Det kan imidlertid være en vanskelig, usikker, kostbar og lang vei å gå.
Domstolsprosesser forflytter fokus fra undertrykkende statspolitikk til i stedet å undersøke enkeltpersoners liv. Videre garanterer det ikke lik adgang til erstatning for alle ofre. For en stat som ønsker å være en spydspiss i kampen for LHBT-personers rettigheter, er det å tvinge ofre for menneskerettighetsbrudd til å gå til domstolene ingen god måte å handle på.
Gjennom erstatningsordning eller lov bør Norge ta ansvar for denne delen av vår historie som har frarøvet transpersoner sin rett til å velge om de vil ha barn eller ikke.