Regjeringen Solberg utfordrer demokratiet

Skal folk kunne ha tillit til Stortingets arbeid, må de kunne stole på at beslutningene som treffes, faktisk blir g jennomført

Stortinget er folkets nasjonalforsamling og regjeringens oppdragsgiver. Befolkningen må kunne stole på at stortingsvedtak blir gjennomført i tråd med Stortingets forutsetninger. Derfor er det ikke bare arrogant, men også destruktivt for tilliten til vårt politiske system, at høyreregjeringen tilsynelatende ikke bryr seg om hva landets høyeste, folkevalgte forsamling vedtar.

Et demokratisk problem

Den årlige meldingen om regjeringens oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak ble behandlet denne uken. Dette er vedtak der regjeringen eksplisitt blir bedt om å levere noe til Stortinget. Det kan være å utføre nærmere angitte handlinger eller treffe bestemte vedtak. Meldingen er derfor viktig for Stortingets mulighet til å føre kontroll med regjeringens oppfølging.

Årets melding er nedslående og urovekkende. Av cirka 770 vedtak hevder regjeringen selv at over 400 ikke er gjennomført. Da kontrollkomiteens innstilling ble avlevert, sto hele 470 vedtak fortsatt åpne. Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet samt Kunnskapsdepartementet har alle 50 til 100 vedtak som forblir under arbeid. Eller er de forsøkt glemt? Etter to år blir de jo ikke nevnt av regjeringen i stortingsmeldingen om oppfølging.

Mot dette bakteppet nærmer det seg skandaløst at statsministeren nektet å møte til mandagens stortingsbehandling. Meldingen er den eneste saken statsministeren leverer til Stortinget i løpet av året, og kontrollkomiteen hadde gitt klart uttrykk for at hun burde være til stede. Det valgte hun å ignorere. Jeg mener det er uttrykk for en arroganse overfor nasjonalforsamlingen og i seg selv et demokratisk problem.

Uakseptabelt

Arbeidet med anmodningsvedtakene reiser flere, vesentlige spørsmål: Hvilken betydning har det at Stortinget fatter et anmodningsvedtak? I hvor stor grad er de bindende for regjeringens arbeid? Hvilke konsekvenser kan og bør det ha at regjeringen velger ikke å gjennomføre dem? Og hvordan kan man skape et system som gjør at vedtakene blir gjennomført, eventuelt at regjeringen kommer tilbake med et alternativt forslag, dersom den ikke finner å kunne gjennomføre vedtak slik de er fattet?

Det er en kjensgjerning at ikke alle vedtak lar seg gjennomføre. Vedtak kan være innbyrdes motstridende, eller kreve langt større systemiske endringer enn det man så for seg. Da er det vesentlig at Stortinget får beskjed: Regjeringen klarer dessverre ikke å gjennomføre anmodningsvedtaket og ber på denne bakgrunn om Stortingets fullmakt til å gjøre dette isteden. Eller den ber om aksept for at man ikke gjennomfører vedtaket i den formen det står. Det som er uakseptabelt fra et systemperspektiv, er at man velger å la vedtakene gå i glemmeboken uten å opplyse Stortinget om at det er dette man gjør og hva årsaken er.

Anmodningsvedtakene som sådan kan man også diskutere. Siden 2000 er antallet flerdoblet. Det høye antallet de helt siste årene skyldes likevel ikke en aktiv opposisjon alene, men også den parlamentariske situasjonen. I tiden med mindretallsregjering ble det gjort hyppig bruk av anmodningsvedtak for å sikre støtte fra Venstre og KrF i budsjettsammenheng.

Har plikt til å følge opp

Med godt over 400 vedtakspunkter hvert av de siste tre årene er det grunn til å spørre om balansen mellom storting og regjering er i ferd med å forrykkes. Mange av vedtakene griper detaljert inn i styringen av forvaltningen uten at store saksområder ses i sammenheng. Ofte er de svært spesifikke på konkrete enkeltsaker. De gir rom for å korrigere en feil utvikling på et område, men bryter også opp helhetstenkningen. Stortinget anmoder kanskje regjeringen om å korrigere en paragraf i en forskrift, når man for helhetens skyld burde se på setting og sammenheng.

Sittende regjerings handlemåte er like fullt uakseptabel også med dette som utgangspunkt. Nasjonalforsamlingens rett til å vedta anmodninger skaper politiske forpliktelser for regjeringen. Den til enhver tid sittende regjering har plikt til å følge opp slike vedtak. Skal folk kunne ha tillit til Stortingets arbeid, må de kunne stole på at beslutningene som treffes, faktisk blir gjennomført. Regjeringens manglende oppfølging av Stortingets vedtak, som årets melding viser, er følgelig et demokratisk problem.

Ryddigheten må tilbake

Ryddigheten i vårt styringssystem må derfor tilbake: Ønsker Stortinget å fatte et vedtak som regjeringen ikke kan akseptere politisk, må den sette sin stilling inn på å få vedtaket stanset – stille kabinettsspørsmål. Velger den ikke å gjøre det, faller man tilbake på at Stortinget bestemmer. Og at regjeringen gjør sin plikt ved å følge opp vedtaket.

Slik må det være i et folkestyrt Norge.

Det nærmer seg skandaløst at statsminister Erna Solberg nektet å møte til mandagens stortingsbehandling, skriver Dag Terje Andersen.