Behandling av seksuelle overgripere virker ikke

Hva gjør vi med seksuelle overgripere? Endret behandlingstilbud for seksuelle overgripere bekymrer psykologspesialist Tangen Aanerud og psykiater Tørrisen, men har de fått med seg at behandling ikke virker? Psykologisk behandling av seksuelle overgripere for å redusere nye overgrep er blitt studert i 40 år, hvorfor har ingen funnet noen effekt?

I 2015 publiserte vi og kollega Grøndahl et sammendrag av tilgjengelig forskning som tydelig viste at behandling ikke virker. I etterkant satte våre oppdragsgivere i gang en behandlingsstudie som gikk på tvers av to sentrale anbefalinger vi ga: fokus på forebygging og at en norsk studie vil være for liten til å kunne konkludere sikkert. Ønske om å vise handlekraft trumfet allikevel faglige råd.

Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) mister nå støtten til behandling av dømte overgripere. Men skal det offentlige bruke penger på noe vi vet ikke har effekt? Dette er kanskje uttrykk for maktesløsheten overfor kjerneproblemet: Hva gjør vi med overgriperne? Forsker Kristoffersen og Grøndahl bekymret seg nylig om hvorvidt straffenivået for overgripere er for høyt, delvis basert på argumentet om at risiko for gjentagelse er lav. Allikevel gjentar 10–15 prosent av dømte overgripere sine handlinger, enten de får behandling eller ikke. Dette må håndteres. Effekten av sexdukker og «omfattende behandling» som Grøndahl har foreslått, er ukjent og utgjør etter vår skjønn et risikabelt eksperiment.

Seksuelle overgripere skal få helsehjelp når de har psykiske lidelser. Samtidig er det helt avgjørende å innse at 40 år med forskning viser at psykologisk behandling ikke reduserer risikoen for nye overgrep. Dermed må det bli opp til lovmakerne og rettsvesenet å forholde seg til denne risikoen hos den enkelte. Pengene i helsevesenet bør heller brukes på forebygging og behandlingstilbud for dem som ser seg selv i risikosonen for å begå overgrep.