Jeg klarer ikke å bli forbannet
Det må være noe galt med meg. Jeg er ikke opprørt over at Berit Kjøll ble idrettspresident.
Berit Kjøll jublet da hun ble valgt som ny idrettspresident på Lillehammer.
Jo, jeg innser at grunn til en undring. Er det denne typen idrettsleder, med denne bakgrunnen sosialt og karrieremessig, idretten bør holde seg med? Og burde virkelig Håndballforbundet ha brukt idrettens penger på å få Kjøll valgt?
Men når disse spørsmålene er stilt, skjedde det på en måte som forsvarer alt rabalderet etterpå? Var virkelig valget udemokratisk? Urettferdig? Ble idrettens verdier tråkket på?
Stort forsprang
Utgangspunktet for kandidatene var slik:
Tom Tvedt hadde hatt fire år på å vise hva han duger til, han har reist landet rundt og talt sin sak, og som president hadde han talerett under hele idrettstinget.
Sven Mollekleiv hadde ikke talerett under tinget (i likhet med Kjøll), men han var valgkomiteens kandidat og ble gjenstand for en grundig og begeistret anbefaling før valget, servert av valgkomiteens leder.
Berit Kjøll hadde Håndballforbundets anbefaling og en tre minutters egen valgtale å støtte seg på.
Det vil si at hun i utgangspunktet var sjanseløs. Likevel ble hun valgt.
Så frekt, så uvanlig
Det er her irritasjonen og de høyverdige erklæringer kommer inn. Berit Kjøll jukset. Hun brukte PR-agenter, hun drev medietrening, hun fikk hjelp til å skrive kronikk og taler. Og det var betalt hjelp.
Det var i strid med idrettens verdier. Jeg skal ikke her mase mer om hva disse verdiene har fått idretten til å bruke penger på de siste årene, men jeg kan stille et par andre spørsmål. Hvis Berit Kjøll hadde betalt for rådgivningen av egne penger (som hun har midler til og burde ha gjort), ville valget fortsatt vært udemokratisk og urettferdig? Hvis en privatperson og ikke et forbund hadde bistått henne, ville valget fortsatt vært i strid med idrettens idealer?
Så kan vi mene at hun med sin bakgrunn virkelig burde vært i stand til å skrive kronikk og taler selv, og vi kan mene at det var upassende av henne å storme podiet med et «jeg vant, jeg vant» og hendene over hodet. Der røpet hun at det er noe hun ikke har skjønt.
Men Tom Tvedt og Sven Mollekleiv hadde virkelig muligheten til å utmanøvrere Berit Kjøll, og de må gjerne fundere over hvordan det kunne gå galt.
Var det rett og slett så enkelt at idretten – eller tingets knepne flertall – ønsket seg en ny type leder etter det omdømmetapet idretten har lidd, og at Berit Kjøll fremsto som det største håpet om nye tider?
Tom Tvedt og Sven Mollekleiv hadde virkelig muligheten til å utmanøvrere Berit Kjøll