Når et lite samfunn rammes

[Lillian Vambheim er redaktør for A-magasinet]

Hvordan er det egentlig å vende tilbake til hverdagen på et lite sted som har vært rystet av en stor skandale?

For tre år siden ble det vesle tettstedet Tysfjord/Divtasvuona landskjent. Ikke på grunn av sin vakre natur eller sin industrihistorie, men på grunn av varsler om omfattende overgrep mot barn og voksne. I en kommune med bare 2000 innbyggere ble mange rammet. 82 personer i alderen 4 til 75 fikk status som fornærmet. 92 personer fikk status som mistenkt, siktet eller tiltalt. Mange av sakene var foreldet. Over 100 av dem ble henlagt. Tre personer har fått fengselsstraff, mens noen etterforskes fortsatt.

For dem av oss som har vokst opp i en liten bygd, er det lett å forstå den splittelsen som rammer bygdesamfunnet når slikt inntreffer. Den ene dagen er man naboer. Den neste er kanskje én overgriper og den andre offer. Men de er fortsatt naboer.

For oss i pressen er det et etisk vanskelig felt å gå inn i, som stiller ekstra krav til varsomhet. Når mennesker i en sårbar situasjon, som ikke har erfaring fra offentligheten, velger å fortelle sin historie, har de krav på vern. Når det i tillegg er mindreårige involvert, må vi trå ekstra varsomt. Når sannheten skal frem, må alle involverte få mulighet til å uttale seg, også de som blir siktet. De har kanskje barn og familie som uforskyldt har havnet i en livskrise. Det viktigste av alt er uansett: Det er kun rettssystemet som kan dømme. Ikke pressen eller lokalsamfunnet. Det gjelder også for steder som blir satt på kartet på grunn av enkeltpersoner eller gruppers handlinger. Det bør vi være

mer bevisste på når vi omtaler saker som «Bjugn-saken», «Alvdal-saken» eller «Tysfjord-saken».

Når rettsvesenet har avsagt sin dom, skal de involverte og samfunnet rundt få muligheten til å gå videre. Vet vi mer om årsaker og forebyggende tiltak, kan vi klare å avdekke og avverge nye seksuelle overgrep. Derfor har vi både snakket med forskere og vært i Tysfjord for å hente lærdom derfra.