Det er noe desperat over forsøket på å holde seg evig ung
Hun er lei av vennenes helsemas. Nå er hun så gammel at hun dropper legesjekken og spiser det hun vil.
Hun er fylt 77. Dør hun nå, er det ikke akkurat oppsiktsvekkende.
– Jeg sier ikke at jeg bør dø, bare at det ikke ville vært en tragedie, sier Barbara Ehrenreich – akkurat så usentimentalt som det.
– Folk går dessverre rundt og tror at dersom de bare spiser, trener og gjør alt riktig, så vil de leve for alltid. – Du trener jo ganske mye selv?
– Fordi jeg liker det, presiserer hun.
– Jeg vil leve sunt, men nekter å gi avkall på livet og alt som gir meg glede for å få et ekstra år eller to. Det er noe desperat over tidsånden og forsøket på å holde seg evig ung.
ALLTID EN TEST. Tonen – kulturkritikk med innslag av tilbakelent sarkasme – er typisk for Barbara Ehrenreich. Den amerikanske journalisten, forfatteren og feministen har brukt store deler av
livet på å dokumentere fattigdom og kritisere de voksende klasseforskjellene i USA. Mest kjent er boken Kjøpt og underbetalt (2001), om da hun påtok seg underbetalte jobber på sykehjem, kafeer og hoteller.
Men Ehrenreich har også en doktorgrad i celleimmunologi, og det er med dette utgangspunktet hun har skrevet den siste boken, Naturlige årsaker: Hvordan vi ofrer livet for å leve lenger.
Her tar hun et polemisk oppgjør med forestillingen om at vi kan kontrollere alt som foregår i kroppene våre. Et langt liv med god helse handler nemlig aller mest om flaks, ikke om kosttilskudd og riktig mat eller hvor mange timer vi tilbringer i helsestudio.
Vi må akseptere at alvorlige sykdommer, og til syvende og sist døden, er en del av livet, mener Ehrenreich.
– Det er jo en spesiell opplevelse å se hvordan legene behandler deg etter hvert som du eldes i et land som USA, forteller hun på telefon fra Alexandria i delstaten Virginia, hvor hun bor.
– Det er et evig mas om å trene og spise sunt, og de har alltid en kostbar test eller en screening å tilby. Undersøkelser som skal avdekke sykdommer du kanskje kan ha eller få, selv om du føler deg frisk, og som du like gjerne kunne googlet deg frem til ved symptomer. Jeg forstår ikke vitsen. Men det var en god grunn til å skrive denne boken.
DISKUTERER SMØR. En annen god grunn var at det – ifølge 77-åringen – ble stadig vanskeligere å ha spennende samtaler med venner. Det heter seg som kjent at vi blir klokere med alderen, men Barbara Ehrenreich er ikke nødvendigvis enig.
Selv har hun alltid vært interessert i politikk og det som til enhver tid skjer i verden. De jevnaldren
de vennene hennes har fått andre bekymringer.
– Nå vil de helst prate om kolesterolet og blodtrykket sitt og andre ting jeg finner totalt uinteressant, sukker hun. – Og det irriterer deg?
– Veldig ofte. Hvis jeg spiser noe annet og mindre sunt enn dem, for eksempel, får jeg høre det. Smør er et stadig tema.
Hun sukker.
– En venninne av meg reagerte med forferdelse da hun så hva jeg smurte på brødskiven min: «Du bruker vel ikke smør?» Jo, faktisk! Å ha smør i munnen er en av mine store gleder her i livet, og såkalt tidsriktige dietter, hva vi tror er sunt og usunt for oss, forandrer seg hele tiden.
KJEDELIG MED FATTIGDOM. Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om ,var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
VIL IKKE BLI KALT «MODIG». Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker. Det viste seg å bli et klokt valg. Boken Kjøpt og
underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red. anm.) i Amsterdam i fjor.
KONTROLL OVER KROPPEN. Og selv om forfatteren skriver om noe helt annet denne gangen, er hun fortsatt opptatt av dette.
I Naturlige årsaker ser hun en sammenheng mellom helseangst og usikkerheten i arbeidsmarkedet.
– Mange av oss føler på en stor usikkerhet i vår egen hverdag. For mange her i USA er fast ansettelse i en meningsfull jobb bare en fjern drøm, store deler av den velutdannede middelklassen har falt av lasset. I stedet for å planlegge en karriere må folk ta til takke med småjobber og midlertidige stillinger, sier Ehrenreich på telefon.
«For begge kjønn i den utrydningstruede kontorarbeidende middelklassen ble kroppen et vesentlig element for egenpresentasjon, ikke bare størrelse og fasong, men også de rette skuldrene og den flate magen, og oppbrettede skjorteermer som viser de omhyggelig opparbeidede muskelkonturene», skriver hun i boken.
Forfatteren hoster, beklager at hun selv ikke har vært aktiv på en stund fordi hun «ikke har vært i form».
– Så da er spørsmålet: Hva kan jeg kontrollere i dette kaoset? Jo, kroppen min, treningen, matinntaket. Jeg kan ikke fjerne Donald Trump, men jeg kan greie flere knebøy.
– Men for all del: Hvis du liker å trene – gjør det! Jeg sier bare at avgjørelsene våre bør styres av hva som gir oss glede, ikke bare et lengre liv.
EVIG KAMP. Så hva er Ehrenreichs argument for at anstrengelsene våre er forgjeves?
Hun skriver om oppdagelsene hun gjorde da hun som ung stipendiat forsket på makrofager, kroppens eget forsvar mot mikrober. Hvordan det gikk opp for henne at kroppen ikke alltid er et velsmurt maskineri der immunforsvaret jobber til vårt beste.
Tvert om: «Vi er nødt til å innse at kroppen kan fungere som en slagmark i stedet for et harmonisk hele, i en krig der kroppens egne celler og vev møtes i en kamp på liv og død.»
Det lunefulle immunsystemet kan nemlig også angripe friskt vev i kroppen og bidra til spredningen av kreft.
– At celler tok sine egne avgjørelser, var
Hva kan jeg kontrollere i dette kaoset? Jeg kan ikke fjerne Donald Trump, men jeg kan greie flere knebøy.
Barbara Ehrenreich Forfatter
utenkelig for 40 år siden. Nå vet vi bedre. Cellene er små hjerner. De tar egne beslutninger og kan utmerket godt gjøre det motsatte av hva som er bra for kroppen. Kreft og autoimmune sykdommer som revmatisme og multippel sklerose er bare noen eksempler.
LETER IKKE ETTER PROBLEMER LENGER. Innsikten i hvordan cellene fungerer, maset fra venner og leger – og ikke minst en personlig erkjennelse av at hun nå er blitt gammel nok til å dø – gjorde at Barbara Ehrenreich tok et valg.
Heretter sier hun nei til forebyggende medisinske undersøkelser og tester, som mammografi og koloskopi.
– Om et menneske langt opp i syttiårene dør, er det som regel naturlige årsaker til det. Da jeg innså at jeg var blitt så gammel selv, bestemte jeg meg for at jeg var gammel nok til å slutte å jakte på et lengre liv. Mange av undersøkelsene er dessuten dyre, har omdiskutert nytteverdi og en risiko for falske testresultater, sier hun.
Som selv har hatt brystkreft og fulgt mammografiprogrammet i årevis, men hoppet av etter at falske testresultater ga henne unødige bekymringer.
I dag oppsøker hun hjelp for akutte problemer, men har sluttet å lete etter problemer. Hun spiser den maten hun liker. Og trener fordi det føles bra.
– Det finnes ingen bestemt alder der menneskekroppen ikke lenger er verdt å investere i. For min egen del handler valget både om å slippe lidelsene ved en død i helsevesenet, og at jeg nekter å bruke mine siste år i helse
vesenets regi. Alt det leger har forsøkt å få meg til å gjøre de siste årene ... det er ikke grenser for hvor dumt det er. En tannlege mente til og med at jeg burde teste meg for søvnapné.
Hun ler rått.
– Da jeg sa nei, svarte tannlegen: «Men du kan faktisk dø i søvne!» Javel, fint! Det er akkurat slik jeg ønsker å dø.
ALT LEVER. Selv om forfatteren altså har det hun kaller for et «dystopisk syn» på kroppen, har hun et sympatisk syn på verden rundt seg. Ehrenreich ser på den som et levende sted, fullt av celler med små hjerner og mysterier vi ikke alltid forstår.
I et slikt perspektiv blir kanskje tanken på døden litt mindre skummel. Eller?
– Vel, på et nivå er det jo frustrerende at vi ikke kan kontrollere alt, men det må vi bare lære oss å leve med, mener hun.
– Samtidig vet vi nå at det er en selvstendig beslutningsdyktighet i ørsmå ting – ting vi knapt tenker på som levende. Og det gjør at jeg stiller spørsmål ved: Hva er egentlig forskjellen på liv og død, uansett? Jeg vil dø, du vil dø, det vil også en masse viktige folk som har gjort større ting enn oss. Det vi kan håpe på, er å ha levd et så godt liv som mulig før den tid. – Hvordan ser du på din egen død?
– Jeg tenker på det større bildet. Jeg har levd og kjempet for det som har motivert meg gjennom hele livet: Arbeidet for sosial rettferdighet. Og jeg er fornøyd med å ha vært én av mange som har kjempet sammen, sier 77-åringen.
– Den kampen vil fortsette, uten meg. =