Har Hollywood sluttet å tro på kjærligheten?
På 90-tallet gikk folk mann av huse for å se «Notting Hill» og «Fire Bryllup og en gravferd». Nå er romantiske komedier sjelden kost i kinomørket.
Det jeg elsker med rom coms, er at de er en positiv virkelighetsflukt i en deprimerende verden, sier Miraya Berke (28). Rom coms? Det handler ikke om romfart, men om kjærlighet – nærmere bestemt romantiske komedier. Berke er så begeistret for sjangeren, at hun i juni skal arrangere Rom Com Fest i Los Angeles, verdens første festival for romantiske komedier. Her skal gjester få oppleve nye og gamle rom coms, debatter, kostymekonkurranser, høytlesning fra gamle dagbøker og singeltreff – for å nevne noe.
– Filmene minner oss på hvor nydelig det er å ha noen å være glad i, og hvor viktig det er å behandle hverandre bra. Derfor ville jeg lage et arrangement for likesinnede, hvor vi kan hylle romantiske komedier, forteller Berke, som likevel ser at sjangeren kunne trenge litt modernisering. Hun tror moderne filmskapere nå vil benytte muligheten til å lage rom coms som er mer realistiske og lettere å kjenne seg igjen i.
– Jeg vil vise frem den romantiske komediens fremtid, som jeg håper vil bestå av oppløftende historier om sterke kvinner, og der menn også blir fremstilt sympatisk, sier hun.
DA HAN MØTTE HENNE. For tidene er forandret siden Julia Roberts og Richard Gere smeltet hjerter i kinosaler over hele kloden med Pretty Woman. Kassasuksessen hadde premiere i mars 1990. Rundt ni måneder tidligere hadde
Da han møtte henne inntatt amerikanske kinoer, også den umiddelbart en romantisk klassiker. Publikumstallene til de to filmene ga Hollywood blod på tann og åpnet for en strøm av romantiske komedier gjennom hele 90-tallet. Fire
bryllup og en gravferd (1994), Min beste venns bryllup (1997) og Notting Hill (1999) er bare noen eksempler. Det ble laget hundrevis av slike filmer det tiåret.
Trenden fortsatte etter årtusenskiftet, med tidvis mer sofistikerte varianter av sjangeren, som Dumpet av Sarah
Marshall (2008) og (500) Days of Summer (2009). Men så skjedde det noe. De siste fem-ti årene har den romantiske komedien nesten glimret med sitt fravær på kino. Hvor ble den av?
SUPERHELTER OG KINA. – Kinomarkedet er betydelig endret de siste 20 årene. I dag går folk i hovedsak på kino for å oppleve spektakulære storproduksjoner som Avengers:
Endgame, resten kan de se hjemme i sofaen foran flatskjermen, sier kultfilmekspert Espen Svenningsen Rambøl.
Denne trenden har gått hardest utover de såkalte mellombudsjett-filmene, som for eksempel romantiske komedier. De var tidligere trygge inntektskilder for filmstudioene. Nå er de, ifølge Svenningsen Rambøl, økonomisk sett ikke verdt bryet.
Dessuten kan Hollywood takke seg selv for at interessen for sjangeren dalte:
– Grunnen til at romantiske komedier ble et fenomen utover nittitallet, skyldtes at flere av dem var virkelig bra filmer, laget av engasjerte filmskapere. Men utover 2000-tallet ble det sluppet altfor mange dårlige rom coms, som drepte folks entusiasme for sjangeren, sier han.
Etter hvert er det blitt svært viktig for Hollywood at filmene også fungerer i det lukrative kinesiske markedet.
Med Crazy Rich Asians håpet man på suksess i hele Asia. Og filmen gikk sin seiersgang på kinoer over hele verden, men ironisk nok ikke i Kina.
Den sviktende interessen for rom coms må også sees i sammenheng med den tiden vi lever i, og en ny generasjon som skal ha seg frabedt å få gammeldagse kjønnsrollemønstre tredd hodet.
GOD, GAMMELDAGS ROMANTIKK. På 80-tallet gjorde regissør John Hughes stor suksess med romantiske komedier om det å bli voksen, coming-of-age komedier, som Pretty
in Pink (1986) og Å, for en bursdag (1984). De var høyt elsket av datidens tenåringer, og regissøren ble genierklært i pressen. I dag blir filmene kritisert for å ta lett på – om ikke promotere – voldtekt, seksuell trakassering og et generelt diskriminerende kvinnesyn.
Molly Ringwald, som spilte hovedrollen i en rekke av Hughes’ filmer, skrev i en kronikk i The New Yorker at hun synes gjensyn med disse filmene nå er svært ubehagelig, da hun ble minnet på det rollefigurene hennes ble utsatt for av sine mannlige motspillere. Det være seg å bli klådd på eller skjelt ut når hun avviste en beiler.
Andre romantiske komedier, som Alle elsker Lloyd
(1989) og Alle elsker Mary (1998), er blitt beskyldt for å normalisere og romantisere stalking (forfølgelse). Å se Pretty
Woman med 2019-briller oppleves også som problematisk. Selv Julia Roberts er enig i at tiden har løpt fra den.
– Jeg tror ikke den kunne blitt laget i dag. Det betyr likevel ikke at folk ikke kan hygge seg med den, sa hun i et intervju med The Guardian.
Daryl Hannah, som i sin tid takket nei til hovedrollen før den gikk til Roberts, har lenge hatet filmen.
– De solgte den til oss som et romantisk eventyr, men i virkeligheten er det en historie om en prostituert som blir en fornem dame ved hjelp av pengene til en rik og mektig mann. Jeg synes det plottet er fornedrende for alle kvinner, sa hun allerede i 2007, ifølge USA Today.
#METOO OG FORFØRELSENS EDLE KUNST. Filmskapere som vil underholde med romantiske forviklinger i dag, er nødt til å ta hensyn til at tidene, og ikke minst kjønnsrollene, har endret seg. Noe regissør Jonathan Levine var veldig bevisst på, da han begynte arbeidet med Long Shot, som hadde Norgespremiere for en måned siden. Filmen kan beskrives som en variant av Pretty Woman, men hvor det er kvinnen (Charlize Theron) som er mektig, mens hennes utkårede (Seth Rogen) har fått Askepott-rollen.
– Vi ønsket å snu kjønnsrollene på hodet, for det var viktig for oss å lage en progressiv og moderne film. Likestillingen er kommet mye lenger nå, enn da Richard Gere forelsket seg i en prostituert, sa Levine til A-magasinet da vi traff ham i Los Angeles.
Long Shot er en av få romantiske komedier som vil få mainstream-distribusjon i år, og enkelte forskere vil ar
gumentere for at det er en positiv utvikling. For romantiske komedier er lenge blitt beskyldt for å gi oss urealistiske forventninger til kjærlighetsforhold. I 2008 publiserte forskere fra Heriot-Watt University i Edinburgh en rapport der de slo fast at kjærlighetsfilmer kan ta knekken på forhold, fordi de skaper vrangforestillinger om hvordan den perfekte romansen skal være. Det var likevel en mer relevant problemstilling før sosiale medier gjorde sitt inntog. Og i vår moderne verden, med datingapper og statistikk som viser at vi gifter oss senere og senere, er det kanskje ikke lenger så stort behov for å drømme seg bort i filmromantikk.
NY VÅR HOS NETFLIX. – Er Hollywoods motvilje mot å lage romantiske komedier egentlig et tegn på at vi har vokst fra hele greia?
– Absolutt ikke. Det er helt klart et marked for disse feelgood-filmene der ute, sier Miraya Berke.
En mediegigant som har fått med seg det, er Netflix. Strømmetjenesten har merket at seerne deres elsker rom coms, og har produsert 20 slike filmer de siste årene. I løpet av 2019 slippes seks nye.
Den største suksessen så langt, er To All the Boys I’ve Lo
ved Before (2018), som snart får sin oppfølger. Festivalarrangør Berke skjønner godt at mange filmelskere foretrekker å se romantiske komedier fra sofakroken, men synes også at slike filmer bør ha livets rett på kino.
– Crazy Rich Asians minnet oss om at det kan være veldig stas å se dem på det store lerretet, for da kan vi gråte og le sammen med andre rom com-entusiaster. Jeg ønsker meg flere slike opplevelser. Vi som elsker disse filmene fortjener den fellesskapsfølelsen i like stor grad som Star Wars- fansen, sier hun.
Berke har også sin e tanker om hvorvidt rom coms kan skape et urealistisk bilde av kjærlighet.
– Jeg tror nok at sånne filmer kan skru opp forventningene våre til hvordan et forhold bør være, men jeg tror ikke vi tar skade av det. Jeg tror det er langt verre å sitte på sosiale medier hele dagen og bli deprimert av å sammenligne tilværelsen din med de perfekte livene på Instagram. Da vil jeg heller være en håpefull romantiker.
a-magasinet@aftenposten.no
Jeg tror nok at sånne filmer kan skru opp forventningene våre til hvordan et forhold bør være, men jeg tror ikke vi tar skade av det. Miraya Berke