Spare på glede

Hei, det er kreftkorrespondenten her. Enda noen uker på sykehus. Det er blitt mange uker nå, i mer enn fem måneder har jeg tilbrakt nesten all min tid i ett, bitte lite rom. Det var jo ikke meningen. Men det er faktisk overraskende hvor syk det går an å bli.

Det er én erfaring. En annen er det lille rommet, det lille livsrommet. Hadde noen på forhånd sagt at jeg skulle bli her i månedsvis, ville jeg hylt høyt. Og hadde noen sagt hvor elendig jeg skulle føle meg, ville jeg ikke trodd det var mulig.

På rommet er jeg, masse ledninger og puter og sykepleiere – og ikke så mye mer. Mamma og Pernille, selvsagt. En stor, gul høne som dukket opp til påske, trebindsklassikeren Og bakom synger skogene, ulest til tross for at jeg aldri har hatt så mye tom tid. Og så vinduene. Som står på vidt gap selv om det heldigvis er kaldt ute, for man blir uopphørlig, kokende varm av å fylles opp med kortison som om det skulle vært saft.

Der ute brøler hovedveien jeg har bestemt meg for låter som vind og bølger. Det gjelder å hjelpe seg selv. Og det gjør vi mennesker altså, velsigne oss, også når vi er fullstendig kraftløse. Griper tak i en glede når den stryker forbi, fylles opp av absurd takknemlighet mens vi har det aldeles usselt.

Tapper, sier mamma. Heltemodig, sier Pernille, og sterk og tålmodig og utholdende, heia! sier SMS-er og brev. Og det er herlig og oppmuntrende, for sykdom er ikke noen boost for selvbildet. Men jeg er ikke sikker på at det bare er meg, rent personlig, dette som samler gleder.

Det føles kjempegammelt, som noe jeg kan fordi kroppen min er laget for å overleve i en verden der mye kan gjøre vondt og bare tiden hjelper. Tapperheten er et program vi har, en tilgjengelig ressurs. Men jeg må bestemme meg for å bruke den: Ikke falle ned i avgrunnen, det er ikke sikkert jeg har krefter til å kravle opp igjen.

Så hva slags gleder er det jeg samler da, i dette bitte lille livsrommet?

Åh, nytt sykehussengetøy. Kald klut på pannen. Ristet brød med marmelade. Hatten som Rita fra Drammen har strikket, stappfull av fantastiske, kokko blomster.

Det er for anstrengende å drømme. Men skulle jeg ønskedrømme om noe, er det en sånn dag ingen husker – hm, var det tirsdag? Eller onsdag? Da du bare gjorde de vanlige tingene – dusje, lage mat, handle, uten å legge merke til det.

Men det er rike opplevelser, et fullt liv! Tenk, dusje uten hjelp!

Og så den store luksusen, når den slitsomme dagen da jeg ikke har gjort noen ting er over – stillhet. Ingenting. Bilvinden, trailerbølgene, jeg og den tunge pusten min. Vidunderlig. Det er kroppen som lager sin egen mindfulness når den trenger det. Alt det den kan, når den nesten ikke kan noen ting.

Skulle jeg ønskedrømme om noe, er det en sånn dag ingen husker – hm, var det tirsdag?