Mer kynisme? Hva med å spille bedre fotball?

Er det virkelig kynisme og sabotasje som skal gi Norge et vinnende herrelandslag?

Det norske landslaget sprakk mot både Sverige og Romania. Landslagssjef Lars Lagerbäck var oppgitt og direkte kritisk mot spillerne etter Romania-landskampen.

Hvilke beskjeder spillerne fikk etter norsk ledelse på 2-0, vet vi ikke. Men vi vet hvordan det så ut. Planløst, ugjennomtenkt, går det så går det.

Kynisme i system

På forhånd hadde spillerne fått beskjed om å være mer kyniske og ekle, det var en del av evalueringen etter Sverige-kampen. Greit nok, det er dumt å gi bort noe gratis.

Men så har praten tatt helt av. Hva har vi fått høre om hva som skal til?

Filming av skader, røffe taklinger som gjerne gir gult kort, uthaling av tiden, langvarige feiringer av egne mål, somling foran dødballer. «Det er jo sånn alle gjør det».

Ja, det er mye av dette i internasjonal fotball. Men de gode lagene, de som har forstått mer av hva som gir flest seire, vet hva som er viktigst. Å holde på ballen og på den måten hindre at motstanderne kan angripe.

Det krever en viss teknisk fotballferdighet, og enda mer krever det at spillerne skjønner sin fotball. Det krever at de bruker de kvaliteter de har inne når det gjelder forsvarsspill. Holde laget kompakt, nekte motstanderne plass, passe på avstander og vinkler seg imellom, stå opp i alle dueller – og sette i gang medspillere når ballen er erobret.

Her er vi tilbake til fotballens mest elementære prinsipp, ballbesittelse. Foreløpig har vi ikke et bedre norsk ord.

Det er nesten flaut å skrive det, men det er så enkelt som at motstanderen ikke kan score når eget lag har ballen.

Å spille usympatisk når en ledelse skal forsvares, er derimot risikabelt.

Det blir gjerne frispark og pressede situasjoner foran eget mål. Så kommer panikken og forvirringen, slik vi har sett hos Norge. Alt kan skje. Det elementære blir glemt.

Mens Lagerbäck tenkte

Det Lars Lagerbäck gjorde i denne situasjonen, var å bytte spiss mot spiss, Elyounoussi mot Kamara. Det var i en fase der hele innbytterkvoten burde brukes på de beste ballspillerne som fantes på benken. Laget trengte uthvilte folk som kunne løpe i posisjoner, lokke til seg spill og få med seg dem som var slitne.

Med andre ord: Prøve å kontrollere spillet mest mulig av den tiden som sto igjen.

Det norske laget har flere talentfulle spillere enn vi har sett på flere år. Det er artig.

Men de kommer fra en bakgrunn der lange spark har høy prioritet. Det kan slå igjennom selv om de nå spiller i land der det settes mer pris på å kontrollere kampene gjennom trygt pasningsspill.

Fra tribune og foran TV var det tydelig at det var eget spill som manglet mot slutten i disse to kampene. Nede på banen var det såpass kaotisk at spillerne ikke klarte å ta dette av seg selv. Og fra sidelinjen kom ikke den hjelpen som kunne vært nok.

Da hadde det ikke vært nødvendig med usportsligheter og sabotasje heller. Færøyenekampene er en fin anledning til å trene på å holde ballen i laget.