Undervurderer vi Donald Trump i Midtøsten?
Ingen tror USAs president er i stand til å levere «århundrets avtale» for fred i Midtøsten. Men undervurderer vi Donald Trump?
Det har ikke vært mangel på forventninger til amerikanske presidenters inngripen for å finne løsninger på den israelsk-palestinske konflikten. Ingen har lykkes. Grunnene er sammensatte, men et tragisk faktum taler for seg:
Etter at Oslo-avtalen ble inngått på plenen foran Det hvite hus i 1993, har en levedyktig fredsløsning aldri vært fjernere enn nå.
I år er det ti år siden den ferske president Barack Obama holdt sin berømte Kairo-tale. Den skapte en bølge av håp. Dessverre ble det med håpet. Resultatene kom aldri.
Store ord – mange utsettelser
Donald Trump er det ikke knyttet noe håp til. Men ingen har gått sterkere ut på banen enn ham. Allerede like etter valget i 2016 snakket «dealmakeren» Donald Trump om sin fredsdrøm. Noe senere varslet han i kjent og overdreven stil at nå skulle «århundrets fredsplan» snart legges frem – med svigersønn Jared Kushner som hovedarkitekt.
Så langt er blitt med de store ordene – og mange utsettelser.
I vinter skyldtes utsettelsen det israelske valget i april. Så måtte man vente til etter at fastemåneden ramadan var ferdig. I forrige uke ble det klart at det blir nytt valg til Israels nasjonalforsamling 17. september.
Det hele er «messed up», kommenterte en irritert Donald Trump.
Han kan ha mye rett i det. Israel er uten en styringsdyktig regjering, palestinerne uten et lederskap med autoritet. Og i den arabiske verden er det full forvirring.
Ingen palestinsk stemme?
Selv har president Trump gitt viktige bidrag til forvirringens årsaker. Gjennom ensidig anerkjennelse av Jerusalem som Israels «udelelige» hovedstad og aksept av landets anneksjon av Golan-høydene, har han gitt fra seg avgjørende forhandlingskort før noen har sett skyggen av et forhandlingsbord.
Den svekkede president Mahmoud Abbas og hans palestinske selvstyremyndighet vil etter dette ikke engang snakke med USA. Det hjelper heller ikke at supermakten har trukket tilbake all støtte til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). Eller at viktige palestinske ledere trakasseres, sist ved å nekte moderate Hanan Ashrawi visum til USA.
Det virker som om USA helt ser bort fra at også palestinerne har en stemme i dette, selv om den er sterkt svekket.
Svigersønn Kushner bekrefter da også et slikt inntrykk da han i forrige uke stilte spørsmål ved om palestinerne i det hele tatt er i stand til å styre seg selv nå.
«Det er å legge listen høyt», svarte han på spørsmål fra den amerikanske nettavisen Axios om palestinerne kan forvente å slippe israelsk innblanding.
Dollar og business
Om to uker samles viktige aktører i Bahrain, der en del av planen skal legges frem. Den omfatter neppe politiske løsninger i form av en uavhengig statsdannelse, men skal være et økonomisk «første kapittel» om investeringer og infrastruktur i de palestinske områdene.
Slik kan det se ut som om Trump-administrasjonen igjen sverger til metoden med å gjøre dette til et spørsmål om dollar og business. Og der tillit, kompromisser og politiske løsninger nærmest defineres som fremmedord i prosessen.
Imidlertid er det umulig å være sikker på at det virkelig er slik.
For en salig blanding av lekkasjer og rykter sier at Kushners plan også inneholder opprettelsen av et område kalt «Det nye Palestina», som skal finansieres av Gulfstatene, USA og EU. De israelske bosettingene skal få anledning til å vokse sammen og permanent innlemmes i Israel. Slik kan palestinerne miste opptil 60 prosent av Vestbredden, mens en kjempebro skal binde rest-Vestbredden sammen med Gaza. Der skal Hamas legge ned våpnene og overlevere dem til Egypt. Egypt skal på sin side lease ut landområder til palestinerne.
Om dette er helt eller delvis riktig, ja, det er vanskelig å si noe om.
Men slikt viser konturene av en tankegang som helt overser at den israelsk-palestinske konflikten også er tuftet på identitet, nasjonalfølelse, rettigheter og anerkjennelse. Det lover ikke godt.
Et annet Midtøsten
Samtidig er det viktig å være seg bevisst at det nå er et annet Midtøsten enn tidligere som er rammen rundt den palestinsk-israelske konflikten:
I mange arabiske land – med Syria som det mest katastrofale – har opprørene fra «den arabiske våren» skapt dype indre konflikter som har svekket disse landene dramatisk.
Samtidig har lederne i USA, Israel og Saudi-Arabia funnet sammen i frykten for presteregimet i Teheran. Det er nå den store konfliktaksen i regionen. Den setter standard for det meste som skjer.
Den palestinske saken står dessuten ikke lenger høyt på noens politiske dagsorden. Snarere står palestinerne mer alene og utsatt enn på mange tiår. De råder ikke over noen maktmidler. Ikke engang en ny intifada mot USAs fredsplan kan forventes, til det er for mye av skuffelsen tatt ut på forhånd og håpløsheten for utbredt.
Mot en slik tung bakgrunn kan mye uventet skje – også med en plan knapt noen har forventninger til. Men at dette er en oppskrift på en ekte fredsløsning, virker lite sannsynlig.
President Trump begynner dessuten å få hastverk før tiden kommer da alle hans krefter må rettes mot presidentvalget neste år. Det begynner å bli en stund siden han med store bokstaver har snakket om «århundrets plan». I forrige uke var det en mer nøktern tone USAs president brukte da han kommenterte den varslede Midtøsten-planen:
«La oss se hva som skjer!»