PR-bransjen bærer i seg en trussel mot demokratiet
Fikk du noe PR-hjelp før du gikk til dette intervjuet? Spørsmålet ble stilt av programleder Ole Torp da han i forrige uke hadde den nyvalgte idrettspresidenten, Berit Kjøll, i studio. Mye fordi PRhjelp var et sentralt tema for hele samtalen.
– Nei, svarte Kjøll først, men jo, hun hadde visst fått en telefon fra Claus Sonberg i PR-byrået Zynk.
Både Kjøll og Sonberg er representanter for en urovekkende trend. Kjøll fordi hun er en av stadig flere toppledere som bruker PR-bransjen for å beskytte seg mot journalistikk. Sonberg fordi han bruker sin kunnskap om journalistikk for å hjelpe henne.
Lavmælt diskusjon internt
Sonberg er utdannet journalist og har tidligere jobbet som reporter i TV 2. Han er en av svært mange som har gjort det vi i pressekretser kaller for «å bytte side». Det er en helt lovlig manøver, det er mange grunner til å gjøre den – ikke minst for å få seg fast jobb. Men det er like fullt en manøver som bærer i seg både etiske og demokratiske utfordringer. Vi er raskt frempå når politikere svitsjer mellom First House og Stortinget. Men når journalister svitsjer, blir det sjelden mer enn en lavmælt diskusjon internt.
Det er ikke sikre tall på hvor mange som har gjort som Sonberg, men det er flere indikatorer som peker i retning av betydelig omfang. Norsk Journalistlag registrerte 1041 utmeldinger i perioden 2016–2017 og sitter med et inntrykk av at mange gikk til PR- og kommunikasjonsbransjen.
Anti-journalistikk i maktens tjeneste
Det kan sikkert stemme, for på Kommuni-kasjonsforeningens hjemmeside står det at en stor andel av medlemmene har bakgrunn fra journalistikken. Også ferske søkerlister til denne bransjen gir en viss pekepinn. 14 journalister ville bli kommunikasjonsråd-giver hos Havforskningsinstituttet, 11 ville til Kunnskapsdepartementet, fire til Sametinget, og jobben som kommunikasjons-rådgiver i LO gikk nylig til en journalist med 23 års erfaring fra TV 2.
Kommunikasjonssjefen i Arbeiderpartiet kommer fra Dagsrevyen, og på Statsministerens kontor sitter en annen NRKveteran.
Problemet er ikke at folk blir lei av usikre arbeidsforhold eller en slitsom hverdag og søker seg vekk. Problemet er at alle disse journalistene tar med seg en uhyre verdifull verktøykasse bestående av kunnskap, kontakter og dyp innsikt i faglig metode. En verktøykasse samfunnet har gitt dem gjennom stor grad av tillit og tilrettelegging. Og så anvender de den altså til anti-journalistikk i maktens tjeneste.
Journalister lar seg ikke styre
Journalistikk er ikke en hvilken som helst virksomhet. Den er en bærebjelke i demokratiet og har åpenhet og retten til fri informasjon som fundament. Den skal ikke la seg styre av andres interesser, og samfunnet anser uavhengig journalistikk som så viktig at journalistene har en utvidet adgang til rom og kilder innbyggerne ellers ikke kommer i kontakt med.
Gjennom adgang til disse rommene og disse kildene, gjennom utdannelse, jobberfaring og samarbeid med dyktige kollegaer lærer journalistene hvordan de skal avkle makt, hvordan de skal stille spørsmål som gir svar, hvordan de skal grave og hvordan de skal konfrontere.
PR-bransjen er helt motsatt. Den har oppdragsgivers interesser som fundament. Den er åpen når det er formålstjenlig å være åpen og lukker munnen når det passer best. Den retter oppmerksomheten mot medaljens forside og snakker baksiden bort. Det handler om å ta kontroll over fortellingen, og for PR-rådgiveren handler det fremfor alt om å gi grundig bistand når oppdragsgiver skal intervjues. Jo mer denne rådgiveren kan om journalister og journalistikkens vesen, desto lettere blir det for oppdragsgiver å ta kontrollen. Da er det særlig ille hvis oppdragsgiver besitter mye makt. Sånn som Berit Kjøll gjør.
Maktbalansen forrykkes
Jeg sitter i Kildeutvalget som nylig ble nedsatt av Presseforbundet. Vi skal undersøke pressens omgang med kilder, og i løpet av de siste ukene har vi intervjuet redaktører og journalister i hele Norge. Nesten alle peker på det samme problemet: Mektige kilder har et mektig kommunikasjonsapparat rundt seg, og symbiosen er i ferd med å ødelegge for journalistikken.
Politikere og toppledere er typiske eksempler, og disse kildene er så godt forberedt av rådgiverne sine når de stiller til intervju, at det er nesten umulig for journalisten å trenge gjennom. De skal ha spørsmålene på forhånd, de svarer bare på det de vil svare på, og ofte vil de bare svare via e-post. Sitatsjekken er det gjerne rådgiveren som tar seg av, og når det er gjort, er sitatene justert, kanskje helt forandret eller nye passasjer lagt til. Mange journalister sier at de ikke engang får intervjue kilden direkte, de må nøye seg med kommunikasjons-rådgiveren.
Slik forrykkes maktbalansen i intervjusituasjonen. Oppfølgingsspørsmål, kritikk og konfrontasjon blir vanskeligere, og dermed mister også borgerne adgang til den kunnskapen de skulle hatt om viktige forhold i samfunnet vårt.
Først gir vi dem alt de trenger for å bli gode journalister i samfunnets tjeneste. Så bruker de alt de har fått for å hindre journalister i samfunnets tjeneste. ”
Trussel mot demokratiet
Så skal det poengteres at det ikke alltid er en uting å få profesjonell hjelp. Mennesker som ikke er vant med journalister, kan bli overkjørt, det viste saken om Sofie og VG oss til fulle. Men når PR-bransjen jobber på oppdrag for våre mektigste, når rådgiverne er så durkdrevne at de hindrer journalistene i arbeidet de skal gjøre, da bærer PRbransjen i seg en trussel mot demokratiet.
Og ekstra urovekkende er det å tenke på at det kan være tidligere journalister som bruker sin erfaring og den tilliten samfunnet en gang ga dem, til å forsterke denne trusselen.
Ole Torps spørsmål var altså svært relevant og burde heretter stilles til alle kilder med makt. Spør også gjerne om rådgiveren kommer fra pressen.