Barn lærer aggresjon. På tide å skru av Fortnite.

Som forsker er jeg blitt overrasket etter et dypdykk i fenomenet vold og trusler i skolen. Med bakgrunn fra Forsvaret og politiet har jeg et klart råd til foreldre: Skru av.

Vold og trusler mot lærere

For mange år siden satt jeg som politioverbetjent og høyskolelektor ved Politihøgskolen og utviklet programmer for hvordan politiet kunne forberede seg mentalt på skoleskyting. Alvorlige hendelser i Finland hadde økt fokuset her hjemme. Denne type hendelser er i seg selv krevende å reflektere over og i nesten enda større grad utfordrende å forberede seg på.

Opp gjennom årene har jeg som rådgiver bistått en rekke skoler etter alvorlige hendelser. Når jeg nå har finlest statistikk og rapporter, begynner jeg å lure. Er våre barn faktisk trygge på skolen?

Økningen av vold og trusler mot lærere er det som har fått meg til å stille det spørsmålet. Det er forståelig at frustrasjon i skoler, særlig for sårbare elever, kan medføre krevende situasjoner. Langt mer krevende er det å ta inn over seg at rapportert aggresjon er like vanlig i ordinære skoler. Da er spørsmålet om vi tar ansvar for våre gutter ved å la dem skyte rundt seg i en virtuell verden?

Psykologien sier nei.

Sosial læring av aggresjon

For det første blir barn, særlig gutter, mer fysisk aggressive av å observere aggresjon. En talsmann for et slikt perspektiv er den anerkjente forskeren Bandura som ved Stanford University i USA gjennomførte et eksperiment på barn i alderen 3–6 år. Han fant her grunnlag for sosial læring av aggresjon. Vi lærer av voldelig adferd i sosiale situasjoner.

I eksperimentet fikk forsøkspersonen observere en voksen enten i vennlig samhandling med en dukke eller med aggressiv adferd ovenfor denne. Når barnet så ble plassert i et annet rom der det kunne leke med ulike leker, bl.a. dukken, var adferden påtagelig. Gutter gikk løs på dukken. Men det var jo bare en dukke? Man hadde ikke gjort noe slikt mot et menneske? Kanskje ikke.

Verktøy for krig

Det å utøve aggresjon mot et annet levende menneske er heldigvis svært unaturlig. Funn i krig viste nettopp dette. En overraskende lav andel skudd ble avfyrt målrettet mot fienden. I en krig kan det åpenbart være uheldig, så man satte i gang en rekke prosjekter for å øke aggresjonen.

Et av disse var å benytte simuleringer og dataspill der man ikke lenger skyter på dukker eller pappblink, men menneskelige mål. Omtrent som teknologien som slippes løs på våre barn. Forskjellen er bare hvordan denne typen plattformer benyttes i Forsvaret og politet for å utvikle evnen til å møte noen av de mest krevende situasjoner vi kan stå i som mennesker.

Ingen veiledning for barnet

I flere år trente jeg politihøyskolestudenter i denne type prestasjonsmiljø, der man står ovenfor menneskelignende personer i simulering. Vi benyttet endog videosnutter der vi som ansvarlige for simuleringene kunne påvirke utfallet ut fra våre datasystem.

Det var for det første en menneskelig faktor som overvåket og kunne veilede ønsket adferd. For det andre var målet alltid å løse situasjonen uten å benytte skytevåpen som siste utvei. For å understøtte fokus på de minst inngripende virkemidlene, som kommunikasjon, vektlegger omfattende lov- og instruksverk et tydelig etisk perspektiv.

Uten veiledning sitter nå kanskje din unge, lett påvirkelige sønn på en eller annen plattform og lærer aggresjon.

Det er ikke tvil om at alle trenger økt kompetanse for å møte den aggresjonen vi nå ser i skolen. Skal vi kunne skape trygge oppvekst- og læringsarenaer, er det imidlertid ikke tilstrekkelig med fokus kun på forebygging av vold og trusler overfor de ansatte som vernes av arbeidsmiljøloven. Vi må også snakke med barna våre og kjenne hvordan de kan skades og settes i situasjoner de ikke ønsker.