Kunsten trives dårlig som del av et kommunalt informasjons-regime
Oslobiennalen kan bli en suksess på tross av den klamme kommunale følelsen som preger deler av førsteutgaven.
De fleste, også utenfor kunstfeltet, har etter hvert fått med seg at en «biennale» er en større billedkunstmønstring som arrangeres annethvert år. Det færre kanskje har oppfattet, er at det eksperimenteres med formatet, nesten til det kjedsommelige.
I Bergen er biennalen blitt triennale. Den strekkes ut i tid og er stadig opptatt av å diskutere seg selv som institusjon. Sannelig har ikke Oslo kommunes nye satsing på kunst i offentlige rom, Oslobiennalen, fått noe av den samme karakteren.
Fem år
I hovedstaden skal utstillingen vare i hele fem år, og i mai ble første serie av verk og prosjekter lansert. Det meste kan oppleves frem til oktober, da lanseres nye deltagere og prosjekter.
Denne tøyingen av biennalens struktur og format var tema også for symposiet under åpningshelgen 25–26. mai: «Hva betyr det å lansere en biennale som bryter med de vanlige måtene å adressere rom, tid og tema på», spurte norske Per-Gunnar Eeg-Tverbakk og spanske Eva González-Sancho Bodero, biennalens kuratorer.
Tja. Det betyr vel at kunstfeltet er forgapt i en selvkritisk tradisjon som er i ferd med å bli ganske selvopptatt.
Skal gjøre byen mer tilgjengelig
Også deltagerne er opptatt biennalens virkemåte. Av 16 kunstnere og formidlere vil ikke mindre enn fire arbeide med dette:
Franske Mikaela Assolent skal samtale med publikum. Benjamin Bardinet (også fransk) har laget et slags opplysningskart. Mexicanske Michelangelo Miccolis skal opptre som ansatt på biennalens kontor. Svensk-amerikanske Lisa Tan har valgt å bruke sine prosjektpenger på å pusse opp toalettene samme sted, som en gest til kunstnerne som også har atelierer der.
Kritisk
Normalt kalles denne typen kunst for in-stitusjonskritisk, men her er det blitt en del av biennalens selvforståelse, så vi kan like gjerne kalle den institusjonsvennlig.
På toppen av dette kommer den kommunevennlige kunsten. Det er nesten for godt til å være sant at så mange av kunstnerne, på fritt grunnlag, har valgt å oppholde seg ved kommunens institusjoner: Oslo kommunes kunstsamling, Deichman bibliotek, Oslo rådhus og andre kommunale instanser får alle sine spesielle, dedikerte kunstprosjekter under biennalen.
I informasjonsmateriellet, som publikum er helt avhengige av, formidles også en følelse av at arrangementet er en slags byreklame.
Deichmans filialer «speiler befolkningen i byen», heter det, og programmet Bilfritt byliv skal gjøre byen mer tilgjengelig for «fotgjengere, syklister og handikappede».
Intimt, midt i byens kaos
Vi hadde ikke forventet mindre av våre folkevalgte, men Oslobiennalen burde sørget for å holde litt avstand. Kunsten trives dårlig som en del av et kommunalt informasjonsregime.
Det er egentlig forunderlig at Eeg-Tverbakk og González-Sancho ikke har sett dette, for resten av biennalen
Kunstfeltet er forgapt i en selvkritisk tradisjon som er i ferd med å bli ganske selvopptatt
viser tydelig at de behersker nettopp det subtile spillet mellom institusjonen, byen og kunsten.
Kunstnergruppen Rose Hammer presenterte under åpningshelgen en stilisert dramatisering av den politiske planleggingen som foregikk på Grini i krigens sluttfase.
20 aktører
Dialogen mellom sosialdemokratene, kommunistene og de borgerlige om politiske kompromisser har relevans også i vår tid.
Det som gjorde Grini og Norges mulige fremtid levende, var likevel de 20 aktørene som fremsto som et fellesskap, noe som tvang frem et spørsmål som vedrører politikkens vesen: Er vi nødt til å oppgi noe av vår individualitet og organisere oss for å vinne de viktige politiske kampene i vår tid?
Stykket til Rose Hammer ble dessverre kun spilt under åpningshelgen, men andre viktige arrangement og forestillinger er fortsatt mulig å få med seg: Ikke minst vil Carole Douillards spøkelsesaktige The Viewers dukke opp igjen, med sin stirrende, kollektive kropp. Det er også vel verd å få med seg Mette Edvardsens bibliotek av levende bøker.
Selv ble jeg foredratt åpningskapitlet av J.G. Ballards bok Crash fra 1973 av en mann med mørk og behagelig stemme. Også denne hendelsen bidro til å skape et slags frirom, denne gangen intimt, midt i byens kaos.
Må bli ferdig med å diskutere seg selv
Det mest spennende med kunst i byen er uten tvil denne evnen til å skape nye steder, virkelige og forestilte, med små midler.
Under Oslobiennalen kan du blant annet oppleve flerspråklig og fargesprakende graffiti av islandske Hlynur Halsson på de mest uventede steder i byen.
Underlige og intelligente objekter av amerikanske Michael Ross, blant annet to egg hos en urmaker i Tordenskiolds gate.
«Tyskerbrakken»
Og Gaylen Kerber (også amerikansk) har malt «tyskerbrakken» i Myntgatakvartalet i en stålgrå farge som umiddelbart omgjør den til et monument, det eneste under hele biennalen.
Går i dialog
Kerber kan også oppleves i Edvard Munchs atelier på Ekely, der han går i dialog med ekspresjonisten på en uventet måte. Munchs bilder (som ikke vises under biennalen) er mettet av farger og fortellinger, mens Kerbers bilder og objekter er, igjen, ensfargede, grå.
Men de er like intense! Det kan bare bety én ting, nemlig at det først og fremst er oss selv vi er i dialog med, når vi ser på kunst. Samtidig er naturligvis denne dialogen informert av alt rundt oss, i dette tilfellet vår erindring om Munchs bilder.
Jeg har en følelse av at Oslobiennalen kan bli en suksess på tross av den klamme kommunale følelsen som preger deler av førsteutgaven. Årsaken er at kunsten er subtil og interessant, og at folk liker serier. Spørsmålet er om de vil følge oppfordringen og oppsøke kunsten rundt omkring i byen. Det bør biennalen konsentrere seg om når den er ferdig med å diskutere seg selv.