Røykeforbud på festival? Hva med litt moralistisk måtehold også?
Velkommen til festivalsommeren anno 2019.
midten av august er det 50 år siden the mother of all festivals» ble arrangert på bonden Max Yasgurs jorder utenfor byen Bethel nord i staten New York: Legendariske Woodstock Music & Art Fair. Det ble et tredagers salig kaos.
Man forventet under 50.000 besøkende, det kom nesten en halv million. Bilkøene inn og ut sto i to dager, minst. Det regnet og tordnet, gresslettene ble til gjørme. Hippiene slang rundt, ofte nakne. To personer døde, men festivalen hadde også to fødsler. De fleste konsertene ble svært forsinket, og Jimi Hendrix’ legendariske opptreden som skulle vært søndag kveld, startet ikke før mandag morgen klokken ni.
Det høres strengt tatt helt fantastisk ut. Fritt, kaotisk, stjernetungt, legendarisk. Ingen snakket strengt om HMS den gangen, gitt.
Woodstock er langt, langt unna
Hopp fem tiår frem i tid, og vårt kjære broderfolk i øst løper fremst i kampen om å bevege seg lengst mulig bort fra Woodstock, i alle fall ideologisk: Fra 1. juli innføres det røykeforbud på utendørs konserter og musikkfestivaler i Sverige.
Skjenkes det øl på hele området, som det jo gjør på de fleste musikkfestivaler, er røyking forbudt. Basta.
Det er selvfølgelig bare snakk om et år eller tre før det samme forbudet kommer i Norge, for i det lange løp er det ingen som slipper unna ivrige regelryttere. Disse som elsker HMS.
Forstå meg rett, jeg er ingen tilhenger av hverken røyking eller kaos og elsker ordnede arbeidsforhold, men her går det for langt. Festivaler var et slags fristed bygget på en til dels viktig anarkistisk grunnholdning hos både arrangører og publikum, også her i Norge. Nå er det så mange nedskrevne og moralske regler som må følges, at det går på kosen løs.
Én gang til, og festivalbåndet klippes
Prating under konsertene er én ting. Der støtter jeg offentlig utskjelling av dem som stiller seg foran scenen og overdøver artistene med skryt om typen de lå med natten før. Herregud.
Problemet starter likevel med disse desibelmålerne som blinker grønt – og for Guds skyld ikke rødt – inne ved miksepulten. Det er jo livsfarlig å skru musikken høyt nok opp, må vite. Akkurat like farlig som det er å bli euforisk av glede og storme scenen for å stagedive eller flyte rundt oppe på publikums armer.
Strengt forbudt, så klart. Én gang til, og festivalbåndet klippes rett av.
Pyro må man heller ikke bruke for å feire en vellykket konsert. Nei, har du hørt. Halve Oslos befolkning, minst, klikker jo i vinkel når Nor-Shipping knaller til nede i havnen så sent som klokken 22.40 en torsdags kveld.
Hva med litt moralistisk måtehold?
Og har vi egentlig nevnt maten man tross alt må ha i seg for å orke å følge alle disse reglene? Hva, er den ikke økologisk og vegansk med råvarer fra en lokal bonde på Toten? Har du ikke spist opp tallerkenen av hvetekli også? Miljøsvin, det er bare å pakke sakene, HMS-patruljen er på vei, du er ute.
Forhåpentlig kan du gå, sykle eller ta toget hjem etter at du er kastet ut. Du har vel for all del ikke fløyet for å komme deg på festival? Skam.
Jo, vi må fly mindre. Alle vet det. Personlig heier jeg på klimastreikende barn
Hva med litt moralistisk måtehold der ute også? ”
og alle andre gode intensjoner for å redde kloden. Jeg sorterer plast og glir med et smil gjennom Oslos mange bomstasjoner i en hybrid om jeg må kjøre bil. Drikker helst festivalølet fra resirkulerbare bokser også, slik man får det servert på Roskildefestivalen i Danmark.
Men hva med litt moralistisk måtehold der ute også? Litt lavere skuldre. La oss kunne dykke inn i musikken, uten at det må lages en regel mot alt.