En besynderlig lov
Frykten for et selvstendig oljefond gir helt merkelige løsninger for Norges Banks organisering og sentralbanksjefens ansvarsområde.
Idag debatterer og vedtar Stortinget en ny sentralbanklov. Det er knapt noen uenighet om prinsippene. Den lille debatten som har vært, har gått på om Oljefondet fortsatt skal ligge under Norges Bank. Dagens løsning ble i praksis valgt sent på 1990-tallet, da fondet var gryende lite og stort sett hadde penger i statsobligasjoner. Siden har fondet vokst. I antall ansatte, oppgaver og kompleksitet er fondet nå langt større enn den «normale» sentralbankaktiviteten.
Et offentlig utvalg ledet av tidligere sen
tralbanksjef Svein Gjedrem foreslo at fondet skulle skilles ut fra Norges Bank. Utvalget tok utgangspunkt i at fondet og de tradisjonelle sentralbankoppgaven i dag er fundamentalt ulike. Det var lite å hente på å plassere dem i samme institusjon – virksomhetene har hele tiden vært holdt adskilt fra hverandre. Og man kan knapt finne ansvarlige ledere, i form av sentralbanksjef og styremedlemmer, som har fagkompetanse på begge områder.
Frykten for et fritt finansfond
Politikerne har valgt å holde på den eksisterende løsningen. Begrunnelsen for dette er nokså implisitt, i melding og lovforslag vises det til behovet for «en grunnfestet forståelse av det norske samfunnet» og «lojalitet til eier av fondet, representert ved storting og regjering».
Under slike runde formuleringer ligger en åpenbar tvil om hvordan det kan gå hvis rene finansfolk skal få styre et fond på egen hånd. Skepsisen til finans- og kapitalfolk er for øvrig ikke av nyere dato, men har vært tydelig til stede i varierende former i hele norsk politisk historie.
Det ligger en påfallende mangel på styringsmessig selvtillit i dette – et rent finansfond kunne naturligvis vært underlagt akkurat samme mandat og styring fra regjering og storting som dagens fond. Og det kunne fått en ryddigere styringsstruktur, ikke minst.
Kompetanse og dobbeltroller
Valget av Norges Bank har enkelte problematiske sider som Gjedrem-utvalget ville bort fra: Sentralbanksjefen er og vil være den overordnede til sjefen for fondet. Men også etter den nye loven skal han ha kvalifikasjoner som en «tradisjonell» sentralbanksjef, en rentesetter, for å si det enkelt. I tillegg til å være daglig leder og oljefondssjefens overordnede, blir han også leder av hovedstyret i banken. I dette styret skal også hans to nestkommanderende sitte.
En slik styreform oppfattes normalt som for intern og lite egnet for ekstern kontroll. I Norge er det ellers bare noen av universitetene som holder fast ved at daglig leder (rektor) bør lede styret, og det for å beskytte intern praksis fra eksterne krav.
Oljefondet, som opprettholder «best practise» i sin kontakt med selskaper, går konsekvent imot modellen. Den er særlig populær i USA, blant annet fordi daglig leder, som er den som kan virksomheten best, skal ha størst mulig beslutningsstyrke. Det påfallende for Norges Banks vedkommende er naturligvis at personen som skal fylle dobbeltposisjonen, normalt ikke vil ha spesiell kompetanse på organisasjonens største aktivitet, fondsforvaltningen.
Ansvarsforholdene blir samlet sett både tydelige og utydelige. Sentralbanksjefen vil ha et stort formelt ansvar for noe vedkommende ikke er ekspert på. Samtidig tror jeg han i praksis vil sitte ganske trygt.
Store tap i fondet vil gjerne komme i finansielt ustabile situasjoner, nasjonalt og internasjonalt. Og man skifter i slike situasjoner ikke sentralbanksjef – som er den ansvarliges egentlige funksjon og kunnskapsområde.
Suppe utenfor sentrum
Nå har Norges Bank et eget tilsynsorgan, representantskapet. Dette har eksistert i omtrent samme form siden 1816. Som historiker med spesiell interesse for Norges Bank burde jeg nok mene at det var verneverdig. Men dette har vært et nærmest sammenhengende supperåd for fortjenstfulle personer i mesteparten av sine 200 år og burde nå fått hvile.
Gjedrem-utvalgets hovedmodeller gikk inn for å fjerne det hele, og at man reduserte det fra 15 til mer håndterbare syv medlemmer i tilfelle det skulle videreføres. Og videreført blir det, med samme antall som før.
Hvorfor så stille?
Selve rentesettingen i Norges Bank endres også med den nye loven. Nå vil renten settes av en i komité med internt flertall, ledet av sentralbanksjefen. Dette gir sentralbanksjefen større selvstendighet i bruken av sitt viktigste virkemiddel en han har hatt noen gang før i Norges Banks historie. Selv mellomkrigstidens Nicolai Rygg måtte greie å overtale eksterne styremedlemmer når slike beslutninger skulle tas.
Det er et paradoks at Norges Bank med en slik struktur konstrueres som institusjon trygt forankret i regjering og storting. Og det er et like stort paradoks at alle partier fra høyre til venstre uten nevneverdige innvendinger er enige i hovedtrekkene ved loven som nå skal vedtas.