Rødt kort til Tahir
Ilørdagens Aftenposten ble jeg taklet av spaltist Maryam Tahir. Det krever faktisk en reaksjon. Etter valget av Berit Kjøll som ny idrettspresident skrev jeg en tekst med tittelen «Ikke min president». Med fotball som VM-aktuell allegori hevder Tahir at jeg tar kvinnen og ikke ballen.
I min kommentar brukte jeg frasen «flink pike» til å oppsummere Kjølls karriere, for hun har gjort alt riktig. Bygd verv på verv, stilling på stilling. Dyktig dame, kunne jeg skrevet i min personlige lørdagsspalte, som normalt har mer farge enn en kommentar på avisens meningssider. Den var skrevet med utsyn fra grasrotnivået i idretten.
Kjeftet oppover
Ordene er mitt ansvar, og jeg aksepterer gult kort for språkbruk. Men jeg kjeftet oppover. Kjøll er blant Norges mektigste mennesker. Dessverre rotet jeg bort initiativet i kampen.
Kampen er idrettens rekruttering. Idrettstinget var et veivalg etter år med skandaler, et oppgjør med pengebruk og innleide PR-revolvermenn. Og så valgte de Berit Kjøll, som i valget instinktivt brukte PR-folk. Slik hun ofte har gjort i sin karriere.
Dette sier dessverre mest om at elitens blikk sjelden går nedover langs rekkene. Idrettstoppene valgte en som lignet på dem selv. Når de burde vært mest opptatt av pengegalopp og ulikhet, valgte de en president uten andre tanker om å være leder enn lederfloskler fra BI.
Etter en rekke intervjuer der Kjøll har fått anledning til å uttrykke hvorfor hun vil lede norsk idrett, er det fortsatt svært utydelig for meg. En like ullen mann ville fått samme behandling.
Feil kvinne
Den tidligere Minerva-skribenten Tahir får rødt kort for filming. Hun later som. Hun vet veldig godt at mitt poeng i kommentaren ikke har noe som helst med Kjølls kjønn å gjøre. Isteden scorer Tahir et billig mål på å fremstille det som om det er sakens kjerne. Jeg er tvert imot veldig glad for at norsk idrett har en kvinnelig president. Men jeg mener hun er feil kvinne.
Jeg tok ballen, ikke kvinnen. Men jeg satt inn en hard takling. Det tåler Kjøll. Min tekst handlet om at Kjøll representerer elite, business, penger, makt, posisjon og nettverk. Det er lov å kjempe for sin kandidat, men stråmannsargumentasjon er hersketeknikk. Det er ikke fair play, Tahir.
«Johnsen bruker også Kjølls sosioøkonomiske bakgrunn mot henne». Ja, selvsagt. Det er ikke noe galt i fasanjakt, sprangridning, seiling, villa på Nesøya og cabrioleter. Jeg unner alle det, men selvsagt handler det også om klasse når man skal være øverste leder i idretten. Det handler om å representere og reflektere vanlige mennesker i Norges folkeligste bevegelse. Da bør man ikke være selve innbegrepet av elite, slik Kjøll er.
Ta makta
«Hvis valget står mellom en folkelig leder og en dyktig leder, er det vel det sistnevnte Idrettsforbundet trenger. Journalisters krav om folkelighet gir ingen mening», skriver Tahir og setter ballen i eget mål. Som om det skulle være en motsetning. Det idretten hadde trengt, var en dyktig, folkelig leder. Og aller helst en kvinne. Men ikke fordi hun er kvinne.
På overtid er det også verdt å undres over at Kjølls åtte år som direktør i Huawei Norge har vært så lite problematisert. Det kinesiske mobilselskapet er ett av de mest kontroversielle i verden.
PST advarte så sent som i februar norske myndigheter mot dette selskapet, med Kjøll i ledelsen. PST knytter selskapet direkte til regimet i Beijing. «Et stadig farligere land», skrev Aftenpostens Harald Stanghelle nylig. Nå skal Kjøll lede norsk idrett, og meg på grasrota. Jeg syns det er spesielt.
Selvsagt skal man ikke «ta kvinnen», Tahir. Men det er ikke noe mer anstendig å «ta mannen». Ta makta.
Jeg tok ballen, ikke kvinnen. Men jeg satt inn en hard takling. Det tåler Kjøll. ”