Tore Ihlebæk

Tore Ihlebæk døde brått 29. mai, 56 år gammel. Med hans bortgang har langrennsmiljøet i Drøbak og Follo mistet et sosialt og idrettsfaglig midtpunkt. Vi er flere som de siste 10–15 årene har tilbrakt dager og helger på konkurranser og samlinger sammen med Tore og latt oss glede og inspirere av hans smittende humør, genuine langrenns interesse og omsorgen for utøverne. Historiene er mange. Selv om det var mye alvor og hardtarbeid i smørebodene og på sekundering s postene, var latteren aldri langt unna. Tore var raus og delte rundhåndet sin kunnskap og erfaring. De mange turene til de ulike skismøring s merkene renndagene r legendariske. Ingenting skulle være uprøvd i jakten på de perfekte skiene.

Det var ikke vanskelig å høre når Tore var ute i løypa som sekundant, drikkepost og motivator. Han heiet like mye på andres som på egne barn. Eller som en av våre ungdommer sa til sin far: Hvorfor kan du ikke heie like mye på meg som Tore gjør? For Tore handlet det først og fremst om den enkelte utøvers potensial, ikke plassering på resultatlisten. Etter hvert som utøverne ble eldre og alvoret større, var Tores humor og selvironi velsignet avvæpnende. Han spilte ofte hovedrollen i de mange historiene han i ettertid med stor innlevelse fortalte, men sjelden som helten. Han bød på seg selv, og det var veldig befriende i en idrett med kort avstand mellom glede og frustrasjon. Derfor ble alle så glade i Tore, ikke minst våre ungdommer.

Vi som var tett på Tore i alle disse årene, la tydelig merke til hvor mye familien betydde for ham. Tomrommet er selvsagt størst for Elisabeth, Harald, Petter og Selma, men også for oss andre som kom tett inn på Tore vil han bli dypt savnet. Vi trøster oss med alle gode minner og lar oss inspirere av hans mange gode egenskaper.